Advarsel
  • JUser: :_load: Kan ikke laste bruker med id: 331
Menu

Sammendrag del 5

Atlantisk laks Del 5 kap. 1

Atlantisk laks
(Salmo salar)

  • Utbredt på begge sider av det nordlige Atlanterhavet (Cape Cod til Labrador, Portugal til det nordlige Russland).
  • Kjennetegn:
    1 slankere kropp og tynnere halerot enn regnbueørret
    2 halefinnen oftest tydelig innskåret
    3 ryggfinnen mangler mørke prikker
    4 sjelden prikker under sidelinjen
    5 større og færre skjell
  • Gytingen foregår fra oktober–januar (de fleste gyter i oktober/november) og varer 4–6 uker.
  • Gytetiden er tilpasset vintertemperaturen i elva, noe som igjen påvirker tiden fra befruktning til første fôropptak.
  • Laksen bestemmer seg i løpet av høsten om den skal bli kjønnsmoden til neste høst.
  • Modningen starter i januar/februar hos laks som har gått ett år i sjøen (=tert).
  • Innsiget av laks til norskekysten kommer normalt i april/mai, oppgangen i elvene kan variere en del fra april–juli, i enkelte småelver så sent som i august. Storlaksen kommer som regel tidligst.
  • Utvikler kjønnsmodningsdrakt (bl.a. brunaktig farge, krok på underkjeven særlig hos hannlaksen).
  • Slutter å spise når den går opp i elva.
  • Ofte rivalisering mellom hannene om hunnens gunst.
  • Hunnen graver gytegrop som den gyter i samtidig som hannen gyter melke.
  • Gropen graves igjen før hunnen evt. graver ny grop.
  • Små stasjonære hanner, såkalte «dverghanner», kan snike seg inn for å befrukte noen av eggene.
  • Eggene (5–7mm) blir liggende nede i grusen frem til våren.
  • Etter gytingen dør en del laks pga. anstrengelsene med gytingen, særlig hanner. Av de som overlever vil en del overvintre i elva som såkalte «vinterstøinger» for så å vandre ut i sjøen til våren igjen.
  • Bare noen få prosent gyter to ganger og promiller gyter tre ganger.
  • Klekkingen foregår normalt i april-mai. Plommesekkyngelen (ca. 2 cm) livnærer seg av plommesekken i 5–6 uker.
  • Når ca. to tredeler av plommesekken er oppbrukt begynner yngelen å svømme opp fra bunnen for å ta til seg næring. I oppdrett tar det ca. 300 døgngrader fra klekking til startfôring.
  • Yngelen får etter hvert utviklet såkalte «parrmerker/fingermerker» langs kroppsiden som en bunnkamuflasje, og kalles nå for parr.
  • Spiser insektlarver, plankton og smådyr, senere snegler, muslinger, mark og krepsdyr.
  • Etter 2–5 år i ferskvann og 11–22-cm lang (20–30 gr.) smoltifiserer parren og vandrer ut i havet. I kommersielt oppdrett er smolten gjerne 50–100 gr.
  • Smoltifiseringen er en tilpasningsprosess til et liv i sjøvann.
  • Etter smoltifisering lever den atlantiske laksen pelagisk i havet og kan foreta lange vandringer.
  • Den vokser raskt på ulike typer næring som ulike fiskearter, blekksprut og krill.

Del 5, kapittel 2 Vannkvalitet og fiskens miljø

  • God vannkvalitet er en betingelse for en stabil og effektiv produksjon i akvakultur. I lover og forskrifter står det også klart at oppdrettsarten skal ha et godt vannmiljø. Det må tas hensyn til den enkelte oppdrettsartens krav til vannkvaliteten i de ulike utviklingsstadiene.
  • Dårlig vannkvaliteten vil påvirke både fiskens trivsel, vekst, dødelighet og motstandsdyktighet mot sykdommer.
  • Ofte vil de ulike vannkvalitetsfaktorene virke inn på hverandre, slik at den negative effekten på fisken vil kunne forsterkes (synergi-effekt), eller reduseres (antagonistisk effekt).
  • Hver art har forskjellige toleranse- og optimumsområder for ulike vannkvalitetsfaktorer. Utenfor toleranseområdet vil fisken kunne dø (letal-området). Grenseverdiene forutsetter at de andre miljøfaktorene er optimale, men det kan også være individuelle forskjeller.
  • Etterhvert som oppdrett er blitt mere intensivt har behovet for vannbehandling økt, og dermed også overvåking av vannkvaliteten.
  • For å få pålitelige måleresultater må de ansatte på anlegget kunne betjene og vedlikeholde måleutstyret.

Strømmer

  • De to store havstrømmene som hovedsakelig påvirker forholdene langs norskekysten er Golfstrømmen og Kyststrømmen.

o   Golfstrømmen eller den nord-atlantiske strømmen fører varmt og saltholdig vann inn mot Sør-Norge og strømmer videre nordover. Dette fører til at det er gunstige temperaturer for havbruk selv midt på vinteren fra Vest-Norge til Nord-Norge. Fra Østersjøen strømmer det mindre saltholdig vann (brakkvann) inn i Skagerak. På grunn av den lave saltholdigheten og lave vintertemperaturer kan det vinterstid dannes is som gjør oppdrett i sjøen vanskelig på Sørlandet. På sommeren kan temperaturen i sjøen bli for høy.

o   Kyststrømmen kalles strømmen som går videre langs land. På veien nordover blander kyststrømmen seg i stadig økende grad med Golfstrømmen, slik at kyststrømmen blir saltere jo lenger nord den kommer. Denne blandingen medfører at temperaturen og saltholdigheten delvis utjevner seg mellom overflaten og dypet. Vannmassene blir dermed mer stabile slik at det ikke så lett dannes is i sjøen i Vest- og Nord-Norge.

  • Tidevannsstrømmen dannes mellom høyvann (flo) og lavvann (fjære), og er forårsaket av tiltrekningskreftene mellom solen, månen og jorda. Hvor stor flo og fjære vi får, avhenger av månens, jordens og solens plassering i forhold til hverandre. Største tidevannsforskjell (spring) får vi ved fullmåne og nymåne, mens laveste tidevannsforskjell (nipp) skjer ved halvmåne. Tidevannskreftene varierer med faste perioder, og gjør at det vanligvis blir to høyvann og to lavvann i døgnet. Når springflo faller sammen med lavtrykk og pålandsvind kan det bli ekstremt høyvann, såkalt stormflo. Når tidevannet skal passere mellom øyer eller trange sund, kan strømmen bli veldig sterk. Dette er det viktig å ta hensyn til når en foretar ulike arbeidsoperasjoner på et merdanlegg.
  • Strømmålinger foretas før oppstart av oppdrett på en ny sjølokalitet, ved klassifisering av lokaliteten, og ved miljøundersøkelser i et oppdrettsanlegg. Jevn strøm med lite strømstans sikrer nok oksygen og et godt vannmiljø for fisken. God strøm ved bunnen frakter bort avfallsstoffer og reduserer den lokale forurensningen. Konsulentfirmaer tilbyr tjenester med dopplerbaserte strømmålere som måler strømmen kontinuerlig. På nye merdanlegg har de også mulighet for å koble på strømmåler til en miljøstasjon på merden.

Temperatur

  • Vanntemperaturen er den miljøfaktoren som har størst betydning for vekst og utvikling hos fisk.
  • Fisk har en kroppstemperatur som veksler med omgivelsene, vi sier den er vekselvarm. Dette betyr at fysiologiske prosesser går langsommere når det er lav temperatur. Forbrenningen (stoffskiftet) og dermed appetitten vil derfor gå ned og fisken trenger mindre fôr. Motsatt vil appetitten og aktiviteten øke med økende temperatur inntil et visst terskelnivå. Stiger temperaturen ytterligere vil appetitten avta.
  • I intensivt oppdrett blir oftest temperaturen hevet om vinteren for å øke tilveksten. I resirkulasjonsanlegg, der en bruker om igjen det meste av vannet, har en mulighet for å holde nokså konstant temperatur gjennom hele året.
  • Temperaturtoleransen og optimumstemperaturen vil variere gjennom livssyklusen til en art.

o   Lakserogn og plommesekkyngel tåler temperaturer ned mot 0 grader, men i oppdrett må ikke temperaturen komme over 8 grader. Høyere temperatur vil kunne medføre feilutvikling og plommesekkavsnøring.

o   Startfôringen foregår best ved 8–12 grader, mens yngel og smolt har optimumstemperatur på 12–14 grader.

o   For voksen laks ligger optimumstemperaturen på 15–16 grader.

o   Minimumstemperaturen for laks er ca. -0,5 grader. Ved lavere temperatur enn minimumsnivået, vil det dannes iskrystaller i fiskens blod og vevsvæske.

o   Maksimumstemperaturen for voksen laks er ca. 24–25 grader. Løseligheten av oksygen blir så lav ved høyere temperatur at fisken ikke får tilfredstilt sitt oksygenbehov.

o   I praktisk oppdrett settes 18–20 grader som høyeste temperatur for laksefisk.

  • Temperaturen påvirker betydelig varigheten av «smoltvinduet». Fisk som går på høye temperaturer etter at den har smoltifisert vil derfor ha kortere tid på seg før den må settes på sjøvann. Den innstiller seg da på at den ikke kommer seg ut i sjøvann og vil desmoltifisere (dvs. tilpasse seg til et liv i ferskvann igjen).
  • Evnen til å skille ut salt over gjellene nedsettes hos enkelte anadrome arter (f.eks. sjørøye) når temperaturen faller, og den kan derfor ikke oppholde seg i sjøvann om vinteren.
  • Vanntemperaturen har også innvirkning på de fysiske egenskapene til vann som tetthet og evne til å løse gasser. Når temperaturen synker vil tettheten øke (vannet blir tyngre) inntil vannet fryser til is.

Gasser i vann

  • Alle gassene som vi finner i lufta omkring oss, finner vi også oppløst i vannet. Hvor mye vi finner av den enkelte gass oppløst i vannet avhenger av flere forhold:

o   Trykket (partialtrykket) av gassen i atmosfæren som vannet er i kontakt med

o   Den enkelte gassens løselighet

o   Temperaturen (løseligheten øker med synkende temperatur)

o   Saltholdigheten (løseligheten avtar med økende saltholdighet)

o   Kontakttiden mellom vannet og atmosfæren. Jo lengre tid gassen får være i kontakt med vannet, desto mer gass vil løses.

 Oksygen

  • Nesten alt levende er avhengig av oksygen for åndingen.
  • Oksygen tilføres vannet på ulike måter:

o   Planteplankton, tang, tare og sjøplanter tar opp karbondioksid fra vannet og omdanner det til oksygen og sukker gjennom fotosyntesen.

o   Fosser, stryk og bølger skaper god kontaktflate med lufta og pisker luft inn i vannet.

o   Vertikale strømmer transporterer det oksygenrike vannet ned til dypere lag.

  • Det er ulike prosesser som forbruker oksygen i vann:

o   Fiskens ånding (pusting). I et oppdrettsanlegg er det denne prosessen som krever mest oksygen. Oksygenforbruket er størst pr. kg for små fisk enn for stor fisk av samme art. Dersom fisken øker aktiviteten ved å svømme raskere f. eks. i forbindelse med fôring, vil oksygenforbruket øke betydelig.

o   Stress. Når fisken blir stresset øker oksygenforbruket betydelig. Dette må en være oppmerksom på ved forskjellige arbeidsoperasjoner som innebærer håndtering eller forstyrrelse av fisken. Ofte må ekstra oksygen tilføres eller has i beredskap under slike operasjoner.

o   Algenes ånding. Når det er mørkt skjer det motsatte av prosessen i fotosyntesen; algene forbruker oksygen i stedet for å produsere oksygen. Dette kan særlig bli kritisk utover høsten når det oftest samtidig er mye fisk (høy biomasse) i merdene.

o   Begroingsorganismenes ånding (blåskjell o.a.) I tillegg til at begroing på merdene hindrer gjennomstrømningen og derved oksygentilførselen, vil også de ulike organismene som lever på notveggen forbruke oksygen.

o   Forråtnelse av organisk materiale som fôrrester og ekskrementer fra fisken. Dette materialet havner på bunnen under merdene og kan skape lokal forurensing dersom ikke dybden under merdene er tilstrekkelig. All nedbrytning av organisk materiale krever mye oksygen. Etter en tid vil kanskje alt oksygenet være oppbrukt, og en får utvikling av en meget giftig gass som kalles hydrogensulfid (H2S).

  • Oksygeninnholdet oppgis og måles både i mengde oksygen pr. liter (mg/l) og metningsprosent. Vannet er 100 % mettet når det inneholder den mengde oksygen (målt i mg/l) som det kan holde på ved en bestemt temperatur og ved 1 atm. trykk. Hvis vannet tilføres mere oksygen utover 100 %, vil det overskytende sive ut fra vannet etter en tid inntil likevekt er oppnådd.
  • Vannet er undermettet når metningen er under 100 %, noe som oftest er tilfelle i oppdrettsnøter og fiskekar der fisken bruker av oksygenet.
  • Vannet er overmettet når metningen er over 100 %, noe som kan skje ved tilsetning av ren oksygen og ved kraftig algeoppblomstring.
  • Ideelt bør oksygenmetningen ligge på 95–100 %, men i settefiskanlegg og ved transport av fisk med brønnbåt prøver en oftest å holde den på 80-100 %. Oksygenmetning på under 65 % brukes ofte som grense for når nødoksygenet skal utløses. 6–7 mg/l settes normalt som nedre grense for god trivsel og for å utnytte fiskens vekstpotensial.
  • Dødelighetsgrensen er avhengig av vannmiljøet for øvrig og varierer også fra art til art, men for laksefisk er den ca. 2–3 mg/l. Når fisken får for lite oksygen begynner den å gå høyt i vannet og pusten går raskere ved at den gaper mye. Typisk for fisk som dør av oksygenmangel er utspilt munn og gjellelokk. Tiltak ved lavt oksygeninnhold er å tilføre nødoksygen og stoppe fôringen.
  • Høy overmetning (>200 %) i vannet regnes som dødelig i løpet av kort tid, men også moderat overmetning (<120 %) vil være uheldig over tid.

Måling av oksygen

  • En oksygenmåler består oftest av en føler eller sensor/probe som henger i en ledning ned i vannet.
  • Prinsippet til en elektrisk oksygenmåler er i grove trekk at oksygenet går gjennom en membran og dermed påvirker elektroder inni sensoren. Den elektriske strømmen som utvikles mellom elektrodene er nærmest proporsjonal med oksygeninnholdet i vannet. Strømstyrken går gjennom en måleomformer som gir oss en målerverdi som igjen avleses på et vindu (display).
  • Vedlikeholdet på elektriske målerne kan variere, men vanlig kan være: Kalibrering, bytte av membran/membranhode og elektrolyttvæske, samt rengjøring av elektroder. Nyere optiske målere krever lite vedlikehold.

Nitrogen

  • Gassen nitrogen deltar ikke i kroppsprosessene og kan derfor bli et problem ved overmetning av gassen. Dette oppstår oftest ved: Temperaturøkning på vannet uten at det luftes etterpå, innsuging av "falsk" luft i rørsystemet og gjennom utette pakninger i pumper
  • Kun en svært liten overmetning av nitrogen (> 102 %) vil kunne medføre gassblæresyke, der den minste fisken er mest utsatt. Symptomer på gassblæresyke («dykkersyke») kan ofte være: Små gassblærer i hud/gjeller, utstående øyne, og unormal adferd (kløe).

 Karbondioksid (CO2)

  • Inntaksvannet til norske settefiskanlegg inneholder generelt sett lite CO2, bortsett fra anlegg som benytter grunnvann fra kalkrike områder.
  • Karbondioksid tilføres vannet naturlig fra åndingen til alger og fisk, forråtnelse/nedbrytning av organisk materiale og ved direkte oppsuging fra lufta.
  • Algene bruker CO2 i fotosyntesen og omdanner den til organisk stoff i form av stivelse.
  • CO2 er en viktig gass i sjøvann ettersom den inngår i flere kjemiske forbindelser: karbonsyre (H2CO3), bikarbonat (HCO3 -)og karbonat (CO3 2-). Sjøvann kan løse større mengder CO2 enn ferskvann.
  • Høye konsentrasjoner av CO2 kan oppstå oftest ved: Liten vanngjennomstrømning og høye fisketettheter i kar og nøter, transport av levende fisk i lukkede tanker, og ved sirkulering av vann.
  • Høye CO2 -verdier i vannet vil bl.a. kunne føre til redusert oksygenopptak hos fisken, lavere pH i vannet, og sykdommen nefrokalsiose («nyrestein»).
  • Akutt gifteffekt vil kunne forekomme ved 20–100 mg CO2 /liter.

Saltholdighet

  • Saltholdigheten angir hvor mange gram salt det er i en kg sjøvann og benevnes oftest i promille (‰) salt.
  • Atlanterhavsvannet utenfor norskekysten har normalt rundt 35 ‰. Vi regner vannet som saltvann ned til 25 ‰, og som brakkvann fra 0,5–25 ‰, og under 0,5 ‰ som ferskvann.
  • Sjøvann inneholder mest av vanlig koksalt (NaCl) ca. 78 %. Et høyt innhold av hydrogenkarbonat eller bikarbonat (HCO3-) gir god bufferevne i sjøvann, noe som igjen medfører at sjøvann er litt basisk med en stabil pH på ca. 8. Innhold av kalsium (Ca) gjør sjøvann hardt. Det høye ione-innholdet gir meget høy ledningsevne.
  • I et settefiskanlegg er det en fordel å kunne sette smolten på sjøvann når den er ferdig smoltifisert. Sjøvann kan tilsettes ferskvann for å regulere pH til et gunstig nivå. Bruk av sjøvann i settefiskanlegg krever at en uskadeliggjør mulige sykdomsfremkallende mikroorganismer ved UV-desinfeksjon eller lignende metoder. Innblanding av sjøvann gjør også at fisken tåler høyere verdier av enkelte giftige metaller, for eksempel kobber.
  • I saltvann prøver fisken å opprettholde en konstant saltholdighet i kroppen på ca. 10–12 ‰ ved aktivt å skille ut salt gjennom gjellene og utskilling av saltholdig urin gjennom nyrene. Smoltifiseringsgraden kan sjekkes ved blodprøvetaking eller innsending av gjelleprøver til ATP-analyse.
  • Variasjon i saltholdigheten over kort tid kan medføre av fisken «sturer» og mister matlysten.

Surhet (pH)

  • pH angir konsentrasjonen av H+ -ioner i vannet. Felles for alle syrer er at de inneholder H+-ioner som kan avgis i reaksjon med vann eller andre stoffer. Hvis vannet inneholder mye H+ vil vannet være surt og pH lav. Motsatt når det er lite H+ og mye OH- er vannet basisk. Hvis det er like mye H+ som OH- er vannet nøytralt.
  • pH – skalaen går fra 0-14 der pH < 7 er surt, 7 er nøytralt, og > 7 er basisk (alkalisk).
  • Når fossilt brensel (olje, gass, kull o.a.) forbrenner blir det frigjort svoveldioksid (SO2) og nitrogenoksider (NOx). Disse gassene danner syrer i kontakt med vann i atmosfæren, og faller ned som sur nedbør i form av regn eller snø. I perioder med mye nedbør og snøsmelting kan det forekomme lav pH i inntaksvannet til settefiskanlegg.
  • Surt vann som passerer berggrunn og jordsmonn medfører at aluminium vaskes ut.
  • Aluminium foreligger i ulike tilstandsformer (ioner) avhengig av pH. Noen av disse (labilt aluminium) er svært giftige. Det er mest giftige ioner ved ca. pH 5, og minst fare ved pH 6,4–6,8. Humus (jordstoffer) og kalk (Ca-ioner) kan redusere giftvirkningen av aluminium.
  • For rogn av laksefisk er det lav pH alene som hovedsakelig er skadelig, men for senere stadier i fiskens liv er det kombinasjonen av lav pH og aluminium som er skadelig.
  • Aluminium vil kunne utfelles på gjellene og gi fisken problemer med oksygen-opptaket.
  • Aluminium vil også hemme «saltpumpe-enzymet» (Na-K-ATP-ase) og føre til problemer med vann- og saltbalansen.
  • Toleranse for lav pH og aluminium hos ulike stadier av laks kan variere mye, smolt tåler det minst, mens startfôringsyngel ser ut til å ha størst toleranse.
  • Nøytralisering av surt vann kan gjøres ved å tilsette kalkslurry, natriumbikarbonat, natronlut, silikat-lut eller sjøvann.
  • Buffere er stoffer som kan motvirke endringer i pH ved å reagere med H+ eller OH- (eks. bikarbonat-ioner).
  • Måling av pH kan gjøres medpH-papir,kjemisk test eller pH-meter.

Ammoniakk/ammonium

  • Ammoniakk er et avfallsprodukt etter fordøyelsen av proteiner i fôret.
  • Det utskilles via gjellene ved «passiv diffusjon» (dvs. krever ikke energi).
  • Ammoniakk frigjøres også ved nedbrytning av fôrrester og ekskrementer.
  • I vann opptrer ammoniakk i to former, ammoniakk (NH3) og ammonium (NH4+), som er i kjemisk likevekt avhengig av pH og temperatur.

I ferskvann med lav pH (<6-7) og lav temperatur vil det normalt ikke være fare for ammoniakk-forgiftning. I sjøvann kan det ved liten vannutskifting forekomme ammoniakk-forgiftning.

  • Ammoniakk er giftig for fisken, selv i små konsentrasjoner, mens ammonium er mindre skadelig.
  • Situasjoner der det kan forekomme høye ammoniakk/ammonium-verdier er ved:

Transport av levende fisk i lukkede tanker, resirkulering av vann, og i kar og merder med lav vanngjennomstrømning eller høy fisketetthet.

  • Fjerning av ammoniakk/ammonium skjer vanligvis ved bruk av biologisk filter (biofilter) der bakterier i filteret omdanner ammoniakk/ammonium trinnvis til nitritt (NO2-) (giftig), nitrat (NO3-) og evt. videre til nitrogen-gass (N2).

Ledningsevne og hardhet

  • Ledningsevnener et mål på mengden av oppløste ioner, mens hardheten i vannet angir først og fremst innholdet av kalsium og magnesium.
  • I sjøvann er ledningsevnen og hardheten svært høy og i uværsperioder fraktes salter fra havet med lufta til nærliggende ferskvann og bidra til høy ledningsevne og hardhet. Det er vanligvis nær sammenheng mellom vannets hardhet og ledningsevnen; jo høyere hardhet desto høyere ledningsevne.     

Metaller

  • Det finnes spor av nesten alle metaller i vann, men oftest i så små mengder at de ikke har noen negativ effekt på fisken. Oftest oppstår en forgiftningssituasjon der metaller som f.eks. jern og aluminium utløses fra jord og berggrunn under spesielle nedbørforhold eller snøsmelting. Det kan også være at det i vanvare benyttes redskaper, rørdeler eller gjenstander som kan avgi stoffer som er skadelig for egg og fisk. Generelt er de tidligste stadier mest utsatt.

o   Jern kan av og til utfelles fra myrvann som et av gulbrunt belegg av oker (jernhydroksid) på fiskens gjeller og forårsake okerkvelning. Av samme grunn må det ikke benyttes jernrør på settefiskanlegg.

o   Kobber løses i vann fra f.eks. kobberrør, særlig ved lav pH. Dette felles senere ut som irr (grønt belegg). Kobberstoff blir brukt på oppdrettsnøter for å forhindre begroing av alger og andre begroingsorganismer.

o   Sink og bly vil kunne være giftig for oppdrettsorganismer særlig i ferskvann.

  • Humus og kalk(kalsium) nedsetter giftvirkningen av mange metaller.

Klor er giftig for fisken selv i lave konsentrasjoner. Dersom det lukter klor av vannet, så er det giftig for fisken.

Hydrogensulfid

  • Hydrogensulfid (H2S) dannes ved nedbrytning av organisk stoff (f.eks. fôrrester og ekskrementer) etter at oksygenet er oppbrukt.
  • Det er en veldig giftig gass, også for mennesker, som har en kvalmende lukt som råtne egg.
  • Det er størst fare for utvikling av H2S i stillestående sjøvann som vil «råtne» og forårsake høy dødelighet dersom det tappes direkte i fiskekar.
  • Når kar tappes ned for rengjøring kan det frigjøres H2S fra nedløpsrør, likeledes fra sedimenteringskummer.

Målinger med håndholdte instrumenter

  • Når føleren til et måleinstrument skal brukes direkte i ulike oppdrettsenheter kan det overføres smitte fra et kar til et annet. Desinfiser derfor føleren og ledningen mellom målinger i ulike kar.
  • En god regel er å måle i munken utenfor karet, dersom karet har adskilt munk.
  • De fleste elektrodebaserte følere må holdes i bevegelse eller ha konstant strøm forbi føleren for å gi riktig verdi.
  • Vent til verdien har stabilisert seg på displayet før avlesing.
  • Skyll og desinfiser føleren etter bruk.
  • Det en god regel å ta daglige vannprøver (fra f.eks. inntaksvann, behandlet vann og fra fiskekar) som lagres i to uker.
  • Prøvene bør tas i nye eller godt rengjorte plastflasker på minimum ¼ liter og lagres kjølig.
  • Det er viktig å ta vannprøven på samme sted og på samme måte hver gang, og på sted der vannet er i bevegelse.
  • Til bakterie-prøver må det benyttes sterile (bakteriefrie) glassflasker. Prøvene må holdes avkjølt, og sendes i kjølebag eller isoporkasse med is eller kjøleelement for å hindre bakterievekst.

Vannprøvetaking

  • Det en god regel å ta daglige vannprøver (fra f.eks. inntaksvann, behandlet vann og fra fiskekar) som lagres i to uker.
  • Prøvene bør tas i nye eller godt rengjorte plastflasker på minimum ¼ liter og lagres kjølig.
  • Det er viktig å ta vannprøven på samme sted og på samme måte hver gang, og på sted der vannet er i bevegelse.
  • Til bakterie-prøver må det benyttes sterile (bakteriefrie) glassflasker. Prøvene må holdes avkjølt, og sendes i kjølebag eller isoporkasse med is eller kjøleelement for å hindre bakterievekst.

Del 5, kapittel 3 Miljøpåvirkninger

  • Myndighetene har satt inn ulike reguleringer som skal sikre at oppdrettsnæringen blir miljømessig bærekraftig som vil si «at vi ivaretar dagens behov uten å forringe muligheten for fremtidens generasjoner til å dekke sine behov».
  • Markedet vil i fremtiden i større grad etterspørre produkter som er produsert på en bærekraftig måte der dyrehelse, trivsel og miljø er godt ivaretatt.
  • Utslipp av organisk materiale i form av fôrspill og avføring fra fisken vil kunne medføre:

o   Høyt oksygenforbruk i nedbrytningsprosessen og dermed mindre oksygen tilgjengelig for fisken.

o   Utvikling av gassene metan og giftig hydrogensulfid i bunnsedimentene.

o   At villfisk og andre organismer tiltrekkes til oppdrettsanlegget.

o   Bunndyrfaunaen vil kunne forandres eller forsvinne.

o   Under nedbrytningen frigjøres plantenæringssalter (eutrofiering) som kan føre til oppblomstring av alger, noen av disse kan være skadelige eller giftige for fisken.

  • Påvirkning av bunnmiljøet under et oppdrettsanlegg blir jevnlig kontrollert ved ulike MOM-undersøkelser.
  • Villfisk rundt anlegget kan smittes av sykdommer på oppdrettsfisken (f.eks. utvandrende smolt eller sjøørret av lakselus). Transport av syk fisk kan også spre smitte til villfisk i nye områder.
  • Død oppdrettsfisk skal håndteres på forskriftsmessig måte, dumping i naturen er strengt ulovlig.
  • Rømming fra et oppdrettsanlegg kan skyldes anleggssvikt/havari eller hull i nota som følge av bl.a. gnag, propellberøring, notvasking o.a.
  • Rømming kan resultere i genetisk påvirkning av villfiskbestander ved at oppdrettsfisken gyter med villfisk.
  • Rømt oppdrettsfisk kan bringe med seg sykdomssmitte til andre anlegg eller til villfisk.
  • Anlegget er pålagt å sjekke anlegg og utstyr jevnlig for å unngå rømming, og ha beredskapsplaner i tilfelle rømming.
  • Innførsel av fisk eller annet biologisk material fra utlandet vil kunne få store konsekvenser (f.eks. spredning av lakseparasitten Gyrodactylus salaris til norske elver fra Sverige).
  • Oppdretteren er pliktig til å gi syk fisk medisin eller behandling mot eventuelle parasitter.

o   Behandling av bakteriesykdommer med antibiotika kan over tid føre til resistensutvikling. Det er svært liten bruk av antibiotika i dagens oppdrettsnæring, takket være utvikling av gode vaksiner mot de vanligste bakteriesykdommene.

o   Bekjempelse av lakselus med ulike kjemiske midler har medført at lusa er blitt resistent mot flere av midlene. Noen av lusemidlene har også vist seg å ha skadelige konsekvenser på miljøet.

o   Utviklingen går i retning av å redusere bruken av helse- og miljøskadelige kjemikalier (eks. formalin) i oppdrettsnæringen, i stedet satse på forebyggende tiltak.

  • Norge har sluttet seg til internasjonale avtaler og EU-direktiver om kontroll av miljøgifter (eks. dioksiner, tungmetaller og PCB) i oppdrettsfisk og fiskefôr.
  • Plassering av et oppdrettsanlegg i et lokalmiljø vil ofte være i konflikt med andre brukerinteresser i området som fiske, rekreasjon, turisme og transport.
  • En kraftig vekst i oppdrettsnæringen må basere seg på bærekraftig fangst av industrifisk som brukes i fiskefôr. Etter hvert har andelen fiskemel og fiskeolje i fiskefôret blitt redusert og erstattet med råstoff fra vegetabilske kilder. Fangst av leppefisk som brukes til avlusing må ikke føre til at lokale bestander blir utryddingstruet.

Del 5, kapittel 4 Fiskehelse

  • Tegn på sykdom kan være: nedsatt appetitt/avmagring (svimere), fargeforandringer i hud og gjeller, sår eller ytre blødninger, utstående øyne og forandringer i indre organer.
  • Tilkall fiskeveterinær ved forhøyet dødelighet eller ved mistanke om alvorlig smittsom sykdom. For å fastslå sykdomsårsaken må det tas prøver fra fisken for videre analyse på laboratorium, i tillegg til observasjoner av adferden til fisken, ytre og indre forandringer.
  • Noen sykdommer er klassifisert til å være meldepliktige, dvs. at anlegget plikter å melde fra om mistanke om sykdommen til veterinære myndigheter.
  • Det er forbudt å selge eller flytte levende fisk eller rogn/melke som kan være angrepet av smittsom sykdom.
  • I all smitteforebygging må en ha fokus på hvordan en kan hindre smitte inn på anlegget, rundt på anlegget og ut fra anlegget.
  • Viktige tiltak for å forebygge mot sykdommerer:

o   Vaksinasjon av fisk mot de vanligste bakteriesykdommene og noen virussykdommer.

o   Få dokumentasjon på helsestatus av rogn, yngel og smolt som tas inn i anlegget.

o   Foreta regelmessig opptak av dødrogn, dødfisk og svimere, da dettebidrar til å hindre oppformering av smittestoff og redusere dermed smittepresset.

o   Dødfisken kvernes og syrekonserveres til pH under 3,7. Utstyr som har vært i kontakt med dødfisk og svimere må skylles godt og desinfiseres etter bruk.

o   Ha gode hygieniske rutiner. Med jevne mellomrom må båter, anlegg og utstyr rengjøres ogdesinfiseres.

o   Ha et godt vannmiljø med bl.a. tilstrekkelig oksygen og riktig temperatur.

o   Unngå stress f.eks. unødvendig håndtering av fisken.

o   Behandle fisken skånsomt slik at den ikke utsettes for skader.

o   Besøkendeutenfra må gjennom en smittesluse med fotbad, hånddesinfeksjon og bytte til anleggets ytterklær og skotøy.

o   I forbindelse med levering av fôr, yngel eller smolt, eller henting av slaktefisk med brønnbåt så må dette gjøres på en slik måte at det medfører minst mulig fare for smitte inn til anlegget.

o   Fugl, mink, oter, katter og andre uønskede gjester kan spre smitte rundt om på anlegget og til andre anlegg. Fuglenett eller annen tildekking over kar og merder kan redusere problemet.

o   Start behandlingen av syk fisk så snart sykdommen er diagnostisert.

o   Unngå for høy fisketetthetda smitten lettere spres mellom individene. Særskilte tiltak på klekkeri og settefiskanlegg

o   Desinfisere rogn før innlegging på klekkeriet.

o   Desinfisere sjøvann som skal brukes på settefiskanlegg f.eks. med UV-filter

o   Ha eget utstyr (håv, kost osv.) for hvert kar eller karrekke.

o   Ha smittesluser mellom ulike avdelinger på settefiskanlegget (f.eks. mellom klekkeri og yngelavdeling), der det minimum er fotbad med desinfeksjon eller helst bytte av klær og fottøy

o   Lengst mulig avstand til andre sjøanlegg.

o   Lakselustelling minimum to ganger i måneden.

o   Utsett av smolt på ny lokalitet(generasjonsskille)hindrer at sykdom på smolten smitter over på slaktefisken.

o   Regelmessig brakklegging av en lokalitet etter utslakting.

o   Oppsamling av blodvann og slo ved slakterier.

  • Smitte fra bakterier, virus, sopp eller parasitter kan enten skje fra fisk til fisk (horisontal smitte), fra stamfisk til rogn (vertikal smitte), fra andre organismer, via vannet eller via utstyr.
  • De tidligere tapsbringende bakteriesykdommene som vibriose, kaldtvannsvibriose og furunkulose er det i dagens lakseoppdrett sjelden problemer med grunnet effektive vaksiner. I oppdrett av marine arter kan det imidlertid forekomme atypiske varianter av bakteriene.
  • Vintersår skyldes for en stor del bakterieangrep etter mekaniske skader. Selv om det vaksineres mot sykdommen opptrer den fortsatt en del rundt på anleggene.
  • BKD (bakteriell nyresyke) er en sjelden forekommende sykdom i dagens oppdrett, og det finnes ingen effektiv vaksine eller behandling mot den.
  • Virus-sykdommer er det ingen behandling mot og vanskelig å lage effektive vaksiner mot, ettersom virus går inni cellen.
  • PD (pankreas disease) og IPN (infeksiøs pankreas nekrose) er relativt vanlig forekommende virus-sykdommer som kan gi høy dødelighet. Disse sykdommene som angriper bukspyttkjertelen (pankreas) er det utviklet vaksiner mot. Det er i salg rogn som har gener for økt motstandsdyktighet mot IPN.
  • ILA (Infeksiøs lakseanemi) er en alvorlig smittsom virussykdom med høy dødelighet som vil kunne medføre pålegg om nedslakting, desinfeksjon og brakklegging hvis den blir påvist på anlegget.
  • CMS (hjertesprekk) og HSMB (hjerte- og skjelettmuskelbetennelse) skyldes antagelig virus og gir bl.a. hjerteproblemer hos fisken. Ved sykdomsutbrudd må en unngå unødig håndtering av fisken.
  • Sopp kan ofte forekomme på dødrogn og på fisk som har fått skader i hud eller gjeller. Formalin brukes oftest til behandling av sopp-sykdom.
  • Parasitter er ulike typer organismer som er til skade for verten de lever på. De kan forekomme vanlig på hud/gjeller eller i indre organer. Parasittene kan ha kompliserte livssykluser som omfatter flere verter.
  • Mikroskopiske små hudparasitter som Costia er størst problem i ferskvann. Den påvises ved avskrap fra hud eller gjeller og behandles med formalinbad.
  • Hudparasitten Gyrodactylus salaris ble spredt til mange norske elver etter innførsel av smolt fra Sverige. Den er sjelden i settefiskanlegg i dag, men flere elver må fortsatt behandles for med rotenon for å bekjempe parasitten.
  • Lakselusa er et krepsdyr som setter seg fast på huden til laksefisk i sjøen, og er et av de største helseproblemene på oppdrettsfisk. Parasitten gjennomgår flere stadier som frittlevende i vannet, fastsittende og bevegelige stadier på fisken. Det er i luseforskriften krav om regelmessige tellinger av lus, og hvis antallet lus overskrider en viss grense må fisken behandles. Behandlingen kan være ved bad i ulike kjemiske midler, lusefôr eller biologisk bekjempelse ved bruk av ulike typer leppefisk som spiser lusa av fisken. Ulempen med bruk av kjemiske behandlingsmetoder er faren for utvikling av resistens hos lusa.
  • Bendelmark er en innvendig parasitt som fisken får i seg gjennom å spise små planktoniske krepsdyr som er mellomvert for marken. Den setter seg fast i tarmveggen der den tar til seg av fiskens fôr, etterhvert avmagres fisken. Parasitten behandles med medisinfôr. For å unngå resistensutvikling og ny infeksjon er det nødvendig med gjentatte, koordinerte behandlinger innenfor et område.
  • Katarakt («grå stær») er en blakking av øyelinsen slik at den blir mindre gjennomsiktig. Svekket syngjør at fisken får problemer med å finne fôret. Katarakt forårsakes av mangel på aminosyren histidin, bruk av planteoljer i fôret, rask vekst og høye vanntemperaturer. Ekstra tilsetning av histidin i fôret vil forebygge lidelsen.
  • Fiskens immunforsvar består av et ytre forsvar i hud og slimhinner, og et indre forsvar der hvite blodceller danner antistoffer mot inntrengende mikroorganismer (sykdommer) eller fremmedstoffer. Hukommelsesceller husker hvordan inntrengeren så ut slik at immunforsvaret raskt kan nedkjempe samme sykdommen neste gang den dukker opp.
  • Vaksiner består av svekkede mikroorganismer som fremkaller sykdom hos fisken. Når fisken vaksineres gjennom injeksjon (sprøyte), bad eller fôr vil immunforsvaret danne antistoffer mot den mikroorganismen det er vaksinert mot, og husker sykdommen til senere. Stikkvaksinasjon er vanligst og gir best beskyttelse, men kan gi vaksineskader som sammenvoksinger i bukhulen.
  • Fiskevelferd har fått økt fokus de siste årene, og betyr i praksis at fisken skal ha et godt vannmiljø, tilstrekkelig fôr og forsvarlig tilsyn og stell.

Del 5, kapittel 5 Avlsarbeid

  • Grunnlaget for avlsarbeidet er at det er variasjon innenfor en bestemt egenskap mellom individer, og at de fleste egenskapene er arvelige i større eller mindre grad.
  • For å få rask fremgang i avlsarbeidet må det derfor være:

o   størst mulig variasjon i en egenskap som ønskes å forbedres, f.eks. stor variasjon i veksten, slik at de største fiskene kan bli valgt ut som stamfisk

o   størst mulig arvelighet av egenskapen

o   ikke for langt generasjonsintervall, dvs. tiden fra fisken fødes til den blir kjønnsmoden

  • Viktige mål for avlsarbeidet er rask vekst, god kjøttkvalitet, motstandsdyktighet mot sykdom og sein kjønnsmodning.
  • Utvalget av avlsfisken gjøres på grunnlag av prestasjoner for egenskaper som er registrert innen familier (familieutvalg) og egenskapene til den enkelte fisk (individutvalg).
  • Den mest brukte avlsmetoden er reinavl, der ubeslektet fisk fra gode stammer krysses.
  • Gjennomføringen av avlsarbeidet starter med sammen-paring av utvalgte stamfisk som har vist seg å ha scoret høyt i forhold til avlsmålene. Ulike familiegrupper av rogn og yngel holdes adskilt inntil yngelen er så stor at den kan merkes. Underveis i produksjonen blir viktige egenskaper målt/registrert, og dette danner grunnlag for beregning av avlsverdi for de enkelte familier. De beste fiskene fra de beste familiene krysses for å produsere rogn til neste generasjon. Noe av denne rognen selges som øyerogn til settefiskanlegg i inn- og utland.
  • Det er flere selskaper som driver avlsarbeid på laks, f. eks. Aquagen, Salmobreed og Raumagruppen. De tilbyr rogn store deler av året og også rogn som gir motstandsdyktighet mot enkelte virussykdommer.

Forlaget Vett&Viten

Tollbugata 54

3044 Drammen

Norway

(+47) 66 84 90 40

Om oss

  • Forlaget Vett & Viten AS (etablert i 1987) utgir lærebøker for videregående skole, teknisk fagskole, høyskole, universitet og til bruk i etter- og videreutdanning.

Våre produkter

  • Hvis du har spørsmål om våre produkter, eller ønsker veiledning eller råd om hvilke læremidler som passer din skole, oppfordrer vi til å ta kontakt med forlaget direkte.

Sosiale medier