Advarsel
  • JUser: :_load: Kan ikke laste bruker med id: 331
Menu

Sammendrag av kapittel 1

«Fra tilleggsnæring for bønder og fiskere til profesjonell eksportnæring med fokus på vekst og fiskevelferd.»

Organisering og utvikling

Lange tradisjoner med fiske og tilvirking av fisk og andre marine ressurser har vært viktig i oppbyggingen av oppdrettsnæringen. Uten fiskernes teknologi og innsatsvilje, og bøndenes kunnskap og systematiske avlsarbeid hadde det blitt lite fart i oppdrettsnæringen i oppstartsperioden. På 1400-tallet startet munker med oppdrett av karpefisk. Oppdrett av slike fiskeslag hadde vært kjent i Kina og Østen i flere tusen år. Gjennombruddet for fiskeoppdrett som vi kjenner den i dag skjedde på 1970-tallet, men det var først i løpet av 1980-årene at eksport og volum økte. Det var tidligere fiskere, bønder og andre med stor interesse for feltet som satset på oppdrettsnæringen i den første perioden. Næringen fokuserte på forskning og samlet erfaring om laks og ørret, som viste seg å være de fiskesortene det var enklest å lykkes med. Det ble bygd forskningsstasjoner, og etter hvert utviklet myndighetene en egen akvakulturutdanning.

I starten brukte næringen enkle merder og landfaste lokaliteter, og etter hvert som volumet økte ble utfordringer omkring avsetning av fisken, fiskevelferd og fôring aktuelle temaer. I den tidlige fasen var produksjonsvekst svært kostbart, og det medførte stor risiko ved driftsavbrudd og usikkerhet omkring markedstilpasning. Mange ansatte og lån på dyrt utstyr forutsatte at bedriftene kunne gjennomføre stabile leveranser, og unngå sykdom, uhell eller andre hendelser som reduserte produksjonen og kvaliteten på produktet. Bedriftene drev gjerne i kombinasjon med andre næringer som landbruk eller fiske, og det var vanlig å bruke oppspart egenkapital for å forsøke seg med oppdrett. En generasjon fisk trenger i dag omtrent 18 måneder i sjøen før oppdretteren kan slakte fisken og deretter fakturere kundene. I starten var produksjonstiden av en generasjon fisk lenger, og mange gikk konkurs som følge av manglende inntekter over flere år. Denne situasjonen skapte en felles interesse for å utnytte fôret bedre, tilsette vaksine i fôret, bedre lokalitetene og sørge for god røkting. Nye nettverk mellom organisasjonene ble etterhvert etablert, og erfaringene spesielt med sykdom på fisken og manglende markedsarbeid ble svært aktuelle temaer i bransjen.

Et viktig element når det gjelder matproduksjon, og særlig fisk som blir oppdrettet i så store volum, er behovet til den enkelte kunde som gjerne vil ha fersk fisk. Ferskvareproduksjon krever god logistikk og planlegging av aktivitetene. I dag analyserer vi den enkelte generasjon fisk i forhold til aktivitet, og vi har god oversikt over fôring, vekst og andre faktorer rundt fisken. Oppdretteren og hele organisasjonen har god oversikt over tall og statistikk og vet hva som skal til for å skape gode vekstvilkår og trivsel. Tidligere var det ofte mer tilfeldig hva markedet ville betale for fisken, men i dag blir prisen planlagt ut ifra kundens behov. I dag kan oppdretteren styre produksjonen fra egg til slaktefisk. For kveite og piggvar er det i hovedsak restaurantmarkedet som styrer prisen. Torsk må fortsatt konkurrere med villfisk, og med store fiskekvoter på torsk gjør kostnadene på produksjon av torsk for høye i forhold. Andre arter som pangasius og tilapia blir oppdrettet i stor skala i folkerike regioner i Asia, og kan i mange tilfeller utkonkurrere våre høykostprodukt.

Fra 1990 til 2010 økte produksjonen av laks fra 200 000 tonn per år til 1 million tonn per år. Produksjonsøkningen skjedde under stabile forhold med økende kontroll av næringas utvikling. Veksten i volum av laksefisk gjorde at kunne ha større enheter og at man kunne samarbeide strategisk om nye utfordringer som for eksempel fiskehelse, opplæring og økonomi. Det er også klart at det har vært konflikter og krevende prosesser i oppdrettsnæringen særlig når det gjelder konsesjoner og lokaliteter.

Samarbeid, felles regelverk og standarder har gitt grunnlaget for den veksten vi ser i dag. Næringens utfordringer handler om å forene ønske om stadig å bli bedre og kundens krav til sjømatproduktene. I dag er oppdrettsnæringen regulert gjennom konsesjoner for ulike typer oppdrett som har godkjente lokaliteter enten på land eller i sjø. Settefiskprosessen for laksefisk skjer på land og i ferskvann, før fisken blir satt ut i godkjente anlegg i sjøvann. Denne prosessen krever spesielle krav til korrekte anlegg, riktig forankring og sikring mot rømning. Disse kravene kommer i tillegg til fiskevelferd og helse, miljø og sikkerhet for de ansatte. Myndighetene stiller krav til systematisk kontroll av arbeidsmiljøet i tillegg til at bedriftene skal utnevne et verneombud. Rutinemessige inspeksjoner i forhold til rømning og fiskevelferd utføres av utenforstående fagpersoner som veterinærer og dykkere.

Dersom en ser på de enkelte arbeidsoppgavene i et anlegg, er det mange typer kursgodkjenninger og krav som skal oppfylles, for eksempel båtførersertifikat, krankurs og truckførerkurs. Bransjen bruker derfor tittelen driftstekniker istedenfor røkter ettersom oppgavene er så mange. Oppdrettsnæringen er en distriktsnæring som skaper mange arbeidsplasser rundt om i landet innen oppdrett, og i foredlings- og grossistleddet. I tillegg skaper oppdrettsnæringen vekst i det lokale næringslivet gjennom ny aktivitet, bygging av nye anlegg og serviceoppdrag på anleggene. Dagens viktige miljøutfordringer stiller krav til hele bransjen og gir nye oppgaver til leverandørene av sjømat.

Kort om oppdrettsnæringen

Norsk fiskeoppdrett er i hovedsak laksefisk, med innslag av en del nye marine arter, og tillegg har skjell, østers og nye arter som reinsefisk og kråkebolle blitt mer aktuelle for oppdrett.

Fremtidens utfordringer handler om:

  • Arealbruk
  • Fôring og knapphet på fôr
  • Bruk av anlegg
  • Anleggstyper
  • Rømming og sporing av fisk
  • Sykdom og fiskevelferd

 

Vekst er en forutsetning for stabile rammevilkår for produksjonen, og muligheter for å investere i gode teknologiske løsninger. Samtidig er det viktig å huske på at fiskevelferd nå er i ferd med å være grunnlaget for videre vekst og utvikling. Til nå har vi bare dyrket en liten del av de store marine ressursene. Teknologien brukes på flere arter, og stadig overføres erfaring og kunnskap når det gjelder produksjon av de ulike artene. Hittil har laksen vært den enkleste arten å integrere i markedet. Etablering av konsesjoner er krevende, og innebærer strenge kriterier i tillegg må man søre for god lokalitet. Utbygging av infrastruktur har også fått stor innvirkning for etableringer av oppdrettsanlegg. Særlig forskning og erfaring vil ha stor betydning for videre vekst og utbygging.

Marked og produksjon

Villaks er et svært lite produkt, og oppdrett av laks og ørret gjør at flere kan få spise slik fisk. Markedet er internasjonalt og krever samarbeid i forhold til konkurrerende matvarer. Andre arter er under utvikling men sliter med stort innslag av villfisk, som for eksempel torsk, og kostnader knyttet til forsking og investering i utstyr. Det internasjonale markedet er regulert gjennom tollsatser og andre handelshindringer.

Økonomisk utvikling

Enhetsprisen for produksjon har gått rette veien for laks og ørret. Derimot har mindre arter med større produksjonskostnader har mindre grunnlag for vekst, og spesielt når villfanget fisk er tilgjengelig til lav pris. Andre matprodukter som for eksempel kylling utkonkurrerer ofte oppdrettsfisk

Arbeidsmiljø og HMS

Oppdretterens kunnskap og erfaring er fremdeles en viktig faktor for god økonomi og godt arbeidsmiljø. Ny teknologi har medvirket til både godt økonomisk resultat og trivsel på arbeidsplassen. Likevel er det slik at ny teknologi utfordrer anleggene både med hensyn til størrelse og håndtering av volum. Spesialisert utvikling av utstyr og erfaring med bruken er nødvendig for å sikre god fiskevelferd og godt arbeidsmiljø.

Les mer

Sammendrag del 4

Oppdrett av skjell, krepsdyr og kråkeboller

Skjell, krepsdyr og kråkeboller er arter som lever over store deler av verden, og har i de seinere årene blitt kultiverte og spesialiserte oppdrettsarter. I denne delen har vi fokusert på arter som er oppdrettet i Norge og med det prøvd å illustrere omfanget av nåværende aktivitet og dermed også mulighetene i et framtidig marked. Tradisjonelt sett inneholder norsk kosthold lite av slike arter. Skalldyr blir ofte regnet som eksotiske og brukt til festmat, og det samme gjelder i Europa for øvrig. For disse artene er det Asia som er det største markedet, og forbruket der er mye større både i volum og i antall arter. Rekeoppdrett i Kina er en stor matkilde, og på fiskemarkedene i Asia finnes utrolig mange varianter som vi ikke har i våre farvann.  

I etablering av slik virksomhet i Norge blir det tatt hensyn til gode lokaliteter, kompetanse og kjennskap til markedet. Dette er illustrert gjennom et utvalg av arter, og sammenhengen mellom oppdretter og marked. Temperatur, næringstilgang og fjordsystem har være avgjørende i valg av lokaliteter, og oppdretten har i den første fasen lært mye av naturlig vekst og fangst av disse artene.

Vi har i dag tre arter av skjell med et visst omfang. Blåskjell er mest vanlig og den enkleste arten å drive oppdrett av. De andre to artene vi beskriver er kamskjell og østers. Disse er regnet som svært eksklusive og dyre produkter og blir mest bruk i restaurantbransjen. Det gjør at restaurantenes kokker må ha god forståelse av behandling av ferske produkter, og de er avhenginge av god kontakt med leverandørene. Vekstforhold og naturlige svinginger bestemmer tilgangen og kvaliteten på produktene.

Blåskjell

Blåskjell kan plukkes året rundt og vokser over hele kysten i Norge. Blåskjell leveres hele året, og blåskjellene er størst på høsten. Ettersom blåskjell kan være giftige i perioder, blir klimaet for blåskjellene overvåket med landsdekkende stasjoner. Oppdretten skjer utenfor utsatte områder, og man bruker eget måleutstyr for å kontrollere miljøparametere. Blåskjellyngel blir fanget med yngelsamlere som blir satt ut i områder med gyting av blåskjell, og det skjer fra april til juni. På steder med stort yngelpåslag blir yngelen tynnet og satt ut i egne strømper eller vekstanlegg. Det er viktig for god vekst at en henger vekstanlegget i rett dybde, og i et område med god næringstilgang i form av alger og næringssalter. Faktisk er lakseoppdrett en god lokalitet for blåskjell, og det er slått fast gjennom forskning at blåskjell kan rense utslipp av næringssalter frå laks og andre arter.

Den arbeidskrevende delen av blåskjelloppdrett er sortering, tynning og rensing av blåskjellene. Til dette arbeidet har en tatt i bruk egne fartøy som er spesialiserte nettopp for denne jobben. Det tar 1-3 år å produsere blåskjell, og produksjonstiden avhengenger av hva kunden ønsker av størrelse i tillegg til vekstanleggets kvalitet. Ferske skjell skal være levende og rengjort når de omsettes, og selvsagt kontrollert etter godkjente forskrifter. Blåskjellene er best fra sensommeren til tidlig vinter, ettersom skjellet forbuker mye glykogen under gytinga. Blåskjell er en anvendelig art som blir brukt i mange matretter. I europeisk sammenheng er det mangel på blåskjell i markedet, og produksjonen har et stort potensial fremover om noen vil satse. Spania og Frankrike er de største produsentlandene, og med den norske kystlinjen har vi mange gode lokaliteter.

Kamskjell

Kamskjell er også en art som trives i de delene av norsk kystlinje som har en sjøbunn egnet for kamskjell. I oppdrett har en spesialisert seg i forhold til slike lokaliteter og det drives oppdrett med ulike kulturer. Vi skiller mellom tre kulturer, og utfordringene kan være ulike. Den første kulturen skjer i lukkede og kontrollerte vannsystemer som innebærer gyting, befruktning og vekst frem til leveringsklar yngel. En leveringsklar yngel for utsetting i sjøvann er 60 dager, og den settes da i en mellomkultur der den tar til seg næring fra sjøvann under kontrollerte forhold med predatorer og vekstsortering. Etter ett til to år vil skjellene være i en vekstfase med videre kontroll av vekst og tynning. Kamskjell vil kunne nå minstemålet på 10 cm etter 4-5 år. Det er gonaden og lukkemuskelen vi brukar, og siden kamskjell er tvekjønnet har de både melke og rogn. Lukkemuskelen er den viktigste delen, som smaker best etter at skjellet har bygd opp glykogenreservene etter gytinga på sommeren. På ettervinteren og tidlig vår er skjella av best kvalitet.

God næringstilgang og god overlevelse til konsumstørrelse er helt nødvendig for å få positive resultater. Selv om det er god pris på sluttproduktet vil arbeidsinnsatsen kreve mye av den enkelte oppdretter. Allsidig kompetanse innen biologi, teknologi og praktisk forståelse er nødvendig, enten i et samspill med andre eller gjennom egen kompetanse. Markedet for kamskjell er svært stort i restaurantbransjen. Det er krevende for oppdrettere å lykkes, men for de som har evne til å stå på vil det være gode muligheter.

Østers

Østers er en annen art med samme etterspørsel i markedet som kamskjell, og blir oftest servert rå på pretisjerestauranter. Vi har mange typer østers, men i Norge er det mest flatøsters som vokser naturlig. Etter at stillehavsøstersen ble satt ut i Europa på 1970-tallet, har også denne typen kommet til Skandinavia. Østers er svært stort i Frankrike og i områdene rundt Middelhavet. I Norge er det få naturlige lokaliteter som tilfredsstiller krav til vannutskifting, temperatur og næringsinnhold. Østersen er en varmekjær art som trives best i poller som blir varme om sommeren. Det er viktig for kjønnsskiftet at det blir mellom 16-18 grader, slik at kjønnsmodninga starter. Føden er planteplankton, bakterier og mikroorganismer og annet organisk materiale. Næringstilgangen vil variere som følge av dybde, flo og fjære og vannets bevegelser. Sammen med temperatur og tilgang på naturplankton vil det gi store forskjeller på mengde og kvalitet. Østersen blir vanligvis 8-10 år og vekten blir sjelden mer en 800 gram. Det er selve muskelen inne i østersen vi spiser. Østers lever fastvokst på et stabilt underlag, og det kan bli store mengder om næringstilgangen er god.

I oppdrett lager en yngel gjennom naturlige poller eller i egne landanlegg som deretter blir satt i egne vekstanlegg. Oppdrett av østers blir stadig mer spesialisert med egne kunstige klekkeri for å sikre en optimal «barnehage» for østersyngel, selv om man fortsatt bruker gode poller. Vekstfasen i produksjonen likner på blåskjellanlegg og yngelen blir lagt i kasser som henger i et bøyestrekk. God røkting og sortering frem til høsteferdig størrelse vil være avgjørende for et godt resultat. Om en har tilstrekkelig med planteplankton vil en kunne nå 7-8 cm i løpet av 2-4 år.

I Asia blir de mest arbeidsintensive produksjonsmåtene fortsatt brukt, og volumet på østersoppdrett i Asia er 2 millioner tonn pr år. Den asiatiske østersproduksjonen er dobbel så stor som all lakseoppdrett i verden. Sykdom kan påvirke produksjonen, og flytting av bestander har medført at lokale østersstammer har fått smitte og minket i utbredelse. Skandinavia og Norge har til nå gått fri for alvorlige sykdommer. På samme måten som for andre typer skjell, blir kvaliteten på skjellene lavere under gytingen på sommeren.

Østersmarkedet er nesten umettelig dersom kvaliteten er god. På samme måten som for kamskjell er det et statusfenomen å nyte østers, og restaurantene konkurrerer om de beste råvarene. I Frankrike blir østers klassifisert etter oppvekstområde, og smaken blir gjerne også preget av oppvekstområdet.

Hummer

Blant krepsdyra vi driver oppdrett på er det den europeiske hummeren vi har lykkes med i Norge. Den er kjent for å ha en rikere smak enn annen type hummer og er svært ettertraktet som mat på restauranter over hele verden. I vill tilstand vil den nå en minstestørrelse på omtrent 25 cm etter seks til sju år. I oppdrett kan en halvere tiden gjennom kontrollert fôring og en optimal temperatur på 18-20 grader. Det er gjort forskning på hummer i mange år, og etterhvert har en lykkes gjennom oppvarmet vann å utvikle sikre og gode forhold. Dette er spesielle anlegg som krever en tilpasset teknologi i forhold til høy sjøvannstemperatur, og det faktum at hummeren er kannibal. I liten skala har en lykkes med gyting og yngel, men det har vært utfordringer til storskalaproduksjon. Særlig gyting og befrukting krever tålmodighet og evne til se løsninger. Selv om mye av det teknologiske utstyret er hentet fra oppdrett av laks og andre arter, så må utstyret tilpasses hummerens biologi. Utvikling av fôret har til nå vært flaskehalsen for å kunne drive kommersiell hummeroppdrett i stort omfang. Det er enkelt å omsette hummer i markedet dersom kvaliteten er god. Tidligere har det vært drevet omfattende fiske på hummer, og overfiske har ført til en sterk nedgang i de ville bestandene. Denne nedgangen har redusert tilgangen på hummer for kunder og restauranter. På lik linje med skjell er hummer et statuspreget produkt, som er svært sårbart for ulovlig fiske.

Kråkebolle

Den siste arten vi har omtalt i dette kapittelet er også et statuspreget produkt. Den er særlig preget av det asiatiske markedet, og spesielt japanske innbyggere sine smaksløker. Det er mange arter av kråkeboller, men i Norge er det den grønne drøbakkråkebollen som er mest vanlig. Kråkeboller lever over store deler av verden men de blir sjelden større enn 10 cm. De største er omlag 7-8 år gamle. Kråkebollene hører til pigghudene, og de er marine dyr som er dekket av et skjelett av kalkplater. Kråkebollenes skjell har pigger. Sammenliknet med fisker er det primitive skapninger, og den store forskjellen ligger i oppbygningen av indre organer. Kråkebollen kan ikke regulere sitt indre miljø og blir dermed formet av det ytre vannmiljøet rundt seg. Dette byr på utfordringer for oppdretteren når han skal tilpasse miljøet til kråkebollene i et lukket system som krever tilpasninger for selvrensing i tillegg til manuell rensing. Også fôring og tilførsel av for eksempel riktig mengde oksygen krever spesiell teknologi ettersom individene er stedbundne. For å lykkes med oppdrett er det svært viktig å sikre optimalt vannmiljø, og ikke minst skånsom behandling under røkting. Kråkebollene gyter på senvinteren og om våren, og skallet er fullt av rogn, som er gul og oransje. Kråkebollen er myk og har en spesiell søtlig smak. Kråkebollen lever på hard bunn og beiter på tang og tare. Det vi spiser på kråkebollen er gonadene, oftest omtalt som rognen, men i biologien er dette kjønnsorganene. Kråkeboller er et av de best betalte sjømatproduktene i verden og blir servert rå på same måten som østers. Svikt i villfiske i Asia gjør at etterspørselen er økende noe som gir gode utsikter for oppdrettere i Norge hvor vi har store ubrukte kyststrekninger for slik produksjon.

 

Les mer

Sammendrag del 7

Bedriften og de ansatte

Alle bedrifter må lage en plan for driften og et organisasjonskart som viser alle ansattes plass i organisasjonen og hierarkiet.

Alle ansatte har rett til en arbeidskontrakt som definerer arbeidsområde, lønnsvilkår og bedriftens eventuelle regler for arbeidsetikk. Overtidsbetaling eller avspasering har du krav på hvis du arbeider mer enn 100 % av avtalt arbeidstid. Det er arbeidsmiljøloven av 2005 som regulerer dine plikter og rettigheter i arbeidslivet. Denne loven står over alle andre bestemmelser.

Lærlinger har rett på ei årslønn fordelt på to år etter nærmere avtale mellom arbeidsgiver og lærling.

Bedriftene har fått økt ansvar i forhold til fraværsoppfølging de senere årene. Ansatte kan bli permittert dersom det ikke er arbeid å gjøre.
Hvis en ansatt bryter bedriftens regler og etiske standarder kan det føre til oppsigelse. Hovedprinsippet for forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er at arbeid gir lønn med noen få unntak som sykdom, barns sykdom, sykmelding, begravelse i nær familie med mer. Alle arbeidstakere har rett til å organisere seg.
Viktige funksjoner i mange bedrifter er verneombud, tillitsvalgt.

Ledere bør gjennomføre regelmessige medarbeidersamtaler med sine underordnede.  Arbeidsetikk handler om å komme på jobb i rett tid, gjøre en god innsats på jobben og vise god folkeskikk!

Unngå samarbeidsproblemer mellom ledelse og ansatte eller ansatte imellom. Konflikter skal løses med møter og megling – ikke på sosiale medier eller ved baksnakking. Mange konflikter bygger på misforståelser som lettest løses ved å snakke med hverandre – ikke om hverandre.

Les mer

Sammendrag del 6

DEL 6: FISKENS FÔR

  • Frem til tidlig 1980-tallet ble det ofte fôret ut hel fisk som f.eks. lodde, sild, makrell og brisling til oppdrettsfisken. Utfôringen ga høy fôrfaktor og mye fôrspill under anlegget. Etterhvert anskaffet hvert oppdrettsanlegg kvern og pelleteringsutstyr for å lage våtfôr/mjukfôr fra fisk og fiskeavskjær som ble kvernet opp og tilsatt bindemel/rekemel og vitaminblandinger.
  • Ved sykdomsutbrudd laget oppdretteren selv medisinfôr ved å blandet antibiotika i fôret.
  • Etterhvert som tørrfôret fikk god kvalitet og akseptabel pris overtok det for våt- og mjukfôret. Tørrfôret var også lettere å håndtere og lagre, dessuten kunne det tilpasses til automatisk urfôring.
  • Fôret til fisken har til oppgave å bygge opp kroppen til fisken slik at den vokser og utvikler seg normalt, gi den tilstrekkelig energi til bevegelse og kjemiske prosesser, og styrke sykdomsforsvaret. Fôret må inneholde riktig mengde av de ulike næringsstoffene.
  • Fôret til oppdrettsfisken består av næringsstoffer som protein, fett, karbohydrater, vitaminer og mineraler. I tillegg må fôret til laksefisk inneholde fargestoff (pigment) slik at den får den karakteristiske rødfargen i kjøttet. I situasjoner der fisken er utsatt for store påkjenninger benyttes gjerne også et spesielt helsefôr som inneholder stoffer som styrker immunforsvaret.

Protein

  • Protein er og er oppbygd av aminosyrer, men bare 20 er vanlige i proteinene til levende organismer. 8–10 av aminosyrene er livsviktige (essensielle) noe som betyr at de må tilføres gjennom fôres siden kroppen ikke kan lage de selv. Utvalget og rekkefølgen av aminosyrene bestemmer hvilket protein som blir dannet. Rekkefølgene blir bestemt av arvestoffet i cellen og er forskjellig fra organisme til organisme.
  • Proteinene har ulike funksjoner i fisken:

o   Det bygger opp og vedlikeholder celler og vev i kroppen.

o   Forbrenner og gir energi.

o   De fleste enzymene er proteiner. Enzymene har som oppgave å katalysere kjemiske prosesser dvs. de får reaksjonene til å gå i en bestemt hastighet uten selv å bli oppbrukt.

o   Finnes i blodproteiner (eksempel hemoglobin) som har til oppgave å transportere oksygen og CO2.

o   Muskelsammentrekking skyldes at proteinene aktin og myosin glir i forhold til hverandre.

o   Proteinfibrer (kollagen og elastin) gir styrke til hud, sener og knokler.

o   Antistoffene i immunforsvaret kjenner igjen og bindes til eksempel bakterier og virus.

o   Mange av hormonene er proteiner.

  • Fiskens proteinbehov er egentlig et behov for aminosyrer, der alle essensielle aminosyrer må være til stede. Yngel har høyere proteinbehov enn stor fisk. I sjøen avtar proteinbehovet fra smolt til slaktefisk.
  • Proteinkilden i tørrfôret har tradisjonelt vært fiskemel, siden det normalt inneholder tilstrekkelig av essensielle aminosyrer. Det meste av fiskemelet som produseres i Nord-Europa fremstilles fra hel fisk av ulike pelagiske arter som lodde, sild, tobis, øyepål, hestemakrell og kolmule. Noe fiskemel produseres også fra fiskeavskjær fra fiskeforedlingsindustrien. LT-mel er tørket ved lav temperatur (ca. 70 grader), og er den kvaliteten som benyttes i laksefôr. I tillegg til fiskemel brukes endel rekemel og krillmel for å bedre smakeligheten på fôret. Også endel vegetabilske proteinkilder blir benyttet (eksempel fra soya, mais, hvete og raps). Siden fôrråstoffene ikke alltid inneholder tilstrekkelig av alle essensielle aminosyrer så må fôrprodusentene balanserer fôret ved å tilsette aminosyrer det er for lite av (amino balance).

Fett

  • Fiskefett og fett i fiskefôr består vesentlig av triglyserider der alkoholen glyserol er bundet til tre fettsyrer. Essensielle fettsyrer er fettsyrer som kroppen ikke selv kan lage, men må få tilført gjennom fôret.
  • Mettet fett har fettsyrer (f.eks. stearinsyre) med bare enkeltbindinger mellom karbonatomene. Dette er hardt fett når det står i kjøleskapet. Umettet fett har fettsyrer med én (f.eks. oljesyre) eller flere (f.eks. linolsyre) dobbeltbindinger mellom karbonatomene. Det finnes vesentlig i planteoljer (f.eks. soyaolje) og fiskeoljer med lavt smeltepunkt, og disse oljetypene brukes vanlig i fiskefôr. Fettsyrene i fisk er vesentlig langkjedede og flerumettede, dvs. har mer enn to dobbeltbindinger (f.eks. omega-3-, omega-6 -,DHA- og EPA-fettsyrer.
  • Harskning er en kjemisk nedbrytning av fett, der oksygenet i lufta reagerer lett med det umettede fettet. Harskt fett gir dårlig smak på fôret og kan være skadelig for fisken. For å forhindre harskning av fôret blir det tilsatt antioksidanter. Feite fiskeslag som laks og ørret inneholder mye umettet fett. Ved lengre tids fryselagring blir fettet harskt og kvaliteten reduseres. Dette kan reduseres ved bl.a. vakuumpakking/glassering eller kjøling/frysing.
  • Fettet har mange ulike funksjoner i fiskekroppen:

o   Viktigste energikilden i fôret og gir nesten dobbelt så mye energi som samme mengde protein eller karbohydrat.

o   Fett som ikke blir brukt direkte i forbrenningen blir lagret i kjøttet (musklene), under huden, rundt i innvollene og i leveren.

o   Viktige bestanddeler i cellemembranen.

o   Kolesterol er med på å frakte og fordøye fett.

o   Enkelte vitaminer og hormoner er løst i fett.

  • Fettinnholdet i laksefôr har økt betydelig siden 1980-tallet da det lå på 10–15 % og opp mot 40 % i dagens laksefôr. Yngelfôr har en del lavere fettinnhold enn vekstfôr til laks og ørret, noe som skyldes at proteinbehovet er større.
  • Fiskeolje har tradisjonelt vært den vanligste fettkilden i fôret, og den fremstilles samtidig med produksjonen av fiskemel fra feite fiskeslag som bl.a. lodde, sild, tobis og makrell. Etterhvert som tilgjengeligheten av fiskeolje i markedet har blitt mindre, så er noe av fiskeolje blitt erstattet med vegetabilske oljer fremstilt fra plantene soya, solsikke og raps.

Karbohydrat

  • Karbohydratene deles inn i mono-, di- og polysakkarider:

o   Monosakkarider er enkeltsukker-molekyler (mono=en) som f.eks. druesukker (glukose) som blir naturlig dannet i fotosyntesen av grønne planter og alger som inneholder klorofyll. Plantene tar opp karbondioksyd og vann for å produsere glukose og oksygen. Glukose finnes også i blodsukkeret til fisk. Monosakkaridene er også byggesteinene i disakkarider og polysakkarider.

o   Disakkariderer dannet av to monosakkarider som er bundet sammen til et molekyl. Eksempler på disakkarider er vanlig sukker (sukrose), maltsukker (maltose) og melkesukker (laktose), men ingen av disse finnes i oppdrettsfisk.

o   Polysakkarider er lange molekyler med mange monosakkarider koblet sammen. Eksempler på polysakkarider er stivelse, cellulose og glykogen. Stivelse er plantenes viktigste energireserve, og brukes i fiskefôret som bindemiddel i pelleten. Glykogen lagres i leveren og muskulaturen.

  • Oppdrettsfisk har ikke fra naturens side direkte behov for karbohydrater i fôret, fordi den kan lage de selv ved å omdanne andre næringsstoffer. Stivelse som brukes som bindemiddel i fôret er vanskelig fordøyelig.
  • Vitaminene er livsnødvendige organiske forbindelser som må tilføres gjennom fôret i meget små mengder for at fisken skal ha normal vekst og utvikling. De deles inn i to grupper, de vannløselige (vitamin C og B-vitaminer) og de fettløselige (vitamin A, D, E og K). De vannløselige vitaminene lagres i liten grad i kroppen, mens de fettløselige vitaminene opptas i tarmen sammen med fett og lagres i levera og annet fettrikt vev.
  • Fiskens behov for ulike vitaminer varierer mellom ulike fiskeslag og i ulike livsstadier og livssituasjoner. Ved store påkjenninger i fiskens liv (f.eks ved sykdom, stress, smoltifisering og kjønnsmodning) kan vitaminbehovet mangedobles. Fôrprodusentene har derfor utviklet spesielt helsefôr som inneholder tilstrekkelig med vitaminer og mineraler i slike situasjoner.
  • Det meste av mineralene finner vi i skjelettet hovedsakelig som kalsium og fosfor. Natrium, kalium og klor er en vesentlig del av saltet i fisken og er viktige elektrolytter. De er også nødvendig for nerveimpulser og for salt- og vannbalansen.
  • I blodet er jern en viktig bestanddel i de røde blodlegemene (hemoglobinet) som tranporterer oksygen rundt.
  • Jod inngår i hormonet tyroksin, som produseres i skjoldbruskkjertelen, er viktig for forbrenningen av næringsstoffer.
  • Fisken kan ta opp flere av mineralene direkte fra vannet både gjennom gjellene og tarmen. For å lette overgangen til sjøvann for smolten har smoltfôr blitt tilsatt salt.
  • Rødfargen på fiskekjøttet skyldes avleiring av karotenoider som astaxantin i muskulaturen. Dette er identisk med det fargestoffet som vi finner naturlig i krepsdyr som villfisken spiser, og som kommer fram når reker, krabbe eller hummer blir kokt.
  • For å sikre seg at fisken har den riktige rødfargen er det viktig å ta en fargeprøve i god tid før slakting.
  • I yngelfôr er det svært lavt nivå av astaxantin, og pigmentet avsettes hovedsakelig i skinnet. Etter smoltstadiet vil det opptas økende mengde pigment, og stor fisk har et høyere nivå enn liten fisk. Regnbueørret og røye kan utnytte pigmentet i fôret tidligere enn laks. Pigmentinnholdet i muskelen vil også variere gjennom året, med dårligst evne til innfarging om vinteren.
  • I helsefôr benyttes ulike immunstimulerende stoffer bl.a. glukaner.
  • I tillegg til riktig sammensetningen av næringsstoffene må fôret ha riktig størrelse og form, god smak, riktige flyte- og synkeegenskaper, ikke være for lett knuselig og ha lite støv og olje. Fra fôrprodusentene er det satt grenser for hva som kan gi grunnlag for reklamasjon på fôret.
  • Energien får fisken fra hovednæringsstoffene som har ulikt energiinnhold, der fett har høyest energiinnhold. Proteinråstoffet i fôret er mye dyrere enn fettråstoffet så det er en fordel at fisken forbrenner fett isteden for protein, og heller bruker proteinet til vekst.
  • Oppdrettslaksen er meget effektiv til å utnytte fôret til vekst sammenlignet de fleste andre husdyr. Forholdet mellom fôr og tilvekst, fôrfaktoren, ligger rundt 1,0. Det betyr at fisken kan legge på seg en kilo av å spise én kilo fôr.

Fordøyelsesprosessen

  • Næringsstoffene i fôret må brytes ned til mindre stoffer før de kan transporteres rundt i kroppen. Proteinene spaltes til aminosyrer, karbohydratene til monosakkarider og fett til fettsyrer og glyserol. Denne oppspaltingen foregår i ulike deler av fordøyelseskanalen ved hjelp av forøyelsesvæsker med enzymer. Disse produseres i bl.a. i bukspyttkjertelen (bukspytt) og leveren (galle).
  • Maten transporters bakover i fordøyelsekanalen ved hjelp av muskelsammentrekninger.
  • Fordøyelseskanalen til fisk består av munnhule, svelg, spiserør, mage, blindtarmer, midttarm (tynntarm), baktarm, endetarm og gattet.

o   I munnen er det tenner, smaksorganer og slimutskillende celler. De fleste fiskene tygger ikke maten men svelger den hel.

o   Magesekken er innvendig foldet og tøyelig for å gi stor overflate. Kraftige muskler «elter» og finfordele maten. Magesaften inneholder magesyre (saltsyre) og enzymet pepsin som hjelper til å spalte proteiner. Saltsyren dreper også det meste av mikroorganismene som kommer sammen med maten.

o   En lukkemuskel (portneren) nederst i magesekken sørger for å slippe maten porsjonsvis inn i tynntarmen.

o   I tynntarmen og blindsekkene fullføres spaltingen av næringsstoffene ved hjelp av ulike enzymer som kommer fra bukspyttet og fra tarmveggen. Bukspyttet blir produsert i bukspyttkjertelen (pankreas) som hos laksefisk ligger spredt i fettvevet som omgir blindsekkene. Galle produseres i leveren og lagres i galleblæra, og har som oppgave å finfordele (emulgere) fettet til ørsmå dråper slik at det blir lettere for enzymene å bryte ned fettet. I tillegg har leveren mange andre viktig funksjoner bl.a. å omdanne én type næringsstoff til et annet, og å nedbryte giftstoffer og medisiner. Siden det meste av næringsopptaketforegår i tynntarmen er overflaten inni tarmen foldet og danner såkalte tarmtotter slik at overflaten blir størst mulig. Næringsstoffene er nå oppdelt i så små molekyler at de kan passere gjennom tarmveggen og over i blodet og herfra fraktes de rundt til cellene i kroppen.

o   I baktarmen skjer hovedsakelig opptak av vann og salter.

o   Tarmkanalen ender i gattet som er en lukkemuskel som regulerer utslippet av avføring.

Les mer

Sammendrag del 5

Atlantisk laks Del 5 kap. 1

Atlantisk laks
(Salmo salar)

  • Utbredt på begge sider av det nordlige Atlanterhavet (Cape Cod til Labrador, Portugal til det nordlige Russland).
  • Kjennetegn:
    1 slankere kropp og tynnere halerot enn regnbueørret
    2 halefinnen oftest tydelig innskåret
    3 ryggfinnen mangler mørke prikker
    4 sjelden prikker under sidelinjen
    5 større og færre skjell
  • Gytingen foregår fra oktober–januar (de fleste gyter i oktober/november) og varer 4–6 uker.
  • Gytetiden er tilpasset vintertemperaturen i elva, noe som igjen påvirker tiden fra befruktning til første fôropptak.
  • Laksen bestemmer seg i løpet av høsten om den skal bli kjønnsmoden til neste høst.
  • Modningen starter i januar/februar hos laks som har gått ett år i sjøen (=tert).
  • Innsiget av laks til norskekysten kommer normalt i april/mai, oppgangen i elvene kan variere en del fra april–juli, i enkelte småelver så sent som i august. Storlaksen kommer som regel tidligst.
  • Utvikler kjønnsmodningsdrakt (bl.a. brunaktig farge, krok på underkjeven særlig hos hannlaksen).
  • Slutter å spise når den går opp i elva.
  • Ofte rivalisering mellom hannene om hunnens gunst.
  • Hunnen graver gytegrop som den gyter i samtidig som hannen gyter melke.
  • Gropen graves igjen før hunnen evt. graver ny grop.
  • Små stasjonære hanner, såkalte «dverghanner», kan snike seg inn for å befrukte noen av eggene.
  • Eggene (5–7mm) blir liggende nede i grusen frem til våren.
  • Etter gytingen dør en del laks pga. anstrengelsene med gytingen, særlig hanner. Av de som overlever vil en del overvintre i elva som såkalte «vinterstøinger» for så å vandre ut i sjøen til våren igjen.
  • Bare noen få prosent gyter to ganger og promiller gyter tre ganger.
  • Klekkingen foregår normalt i april-mai. Plommesekkyngelen (ca. 2 cm) livnærer seg av plommesekken i 5–6 uker.
  • Når ca. to tredeler av plommesekken er oppbrukt begynner yngelen å svømme opp fra bunnen for å ta til seg næring. I oppdrett tar det ca. 300 døgngrader fra klekking til startfôring.
  • Yngelen får etter hvert utviklet såkalte «parrmerker/fingermerker» langs kroppsiden som en bunnkamuflasje, og kalles nå for parr.
  • Spiser insektlarver, plankton og smådyr, senere snegler, muslinger, mark og krepsdyr.
  • Etter 2–5 år i ferskvann og 11–22-cm lang (20–30 gr.) smoltifiserer parren og vandrer ut i havet. I kommersielt oppdrett er smolten gjerne 50–100 gr.
  • Smoltifiseringen er en tilpasningsprosess til et liv i sjøvann.
  • Etter smoltifisering lever den atlantiske laksen pelagisk i havet og kan foreta lange vandringer.
  • Den vokser raskt på ulike typer næring som ulike fiskearter, blekksprut og krill.

Del 5, kapittel 2 Vannkvalitet og fiskens miljø

  • God vannkvalitet er en betingelse for en stabil og effektiv produksjon i akvakultur. I lover og forskrifter står det også klart at oppdrettsarten skal ha et godt vannmiljø. Det må tas hensyn til den enkelte oppdrettsartens krav til vannkvaliteten i de ulike utviklingsstadiene.
  • Dårlig vannkvaliteten vil påvirke både fiskens trivsel, vekst, dødelighet og motstandsdyktighet mot sykdommer.
  • Ofte vil de ulike vannkvalitetsfaktorene virke inn på hverandre, slik at den negative effekten på fisken vil kunne forsterkes (synergi-effekt), eller reduseres (antagonistisk effekt).
  • Hver art har forskjellige toleranse- og optimumsområder for ulike vannkvalitetsfaktorer. Utenfor toleranseområdet vil fisken kunne dø (letal-området). Grenseverdiene forutsetter at de andre miljøfaktorene er optimale, men det kan også være individuelle forskjeller.
  • Etterhvert som oppdrett er blitt mere intensivt har behovet for vannbehandling økt, og dermed også overvåking av vannkvaliteten.
  • For å få pålitelige måleresultater må de ansatte på anlegget kunne betjene og vedlikeholde måleutstyret.

Strømmer

  • De to store havstrømmene som hovedsakelig påvirker forholdene langs norskekysten er Golfstrømmen og Kyststrømmen.

o   Golfstrømmen eller den nord-atlantiske strømmen fører varmt og saltholdig vann inn mot Sør-Norge og strømmer videre nordover. Dette fører til at det er gunstige temperaturer for havbruk selv midt på vinteren fra Vest-Norge til Nord-Norge. Fra Østersjøen strømmer det mindre saltholdig vann (brakkvann) inn i Skagerak. På grunn av den lave saltholdigheten og lave vintertemperaturer kan det vinterstid dannes is som gjør oppdrett i sjøen vanskelig på Sørlandet. På sommeren kan temperaturen i sjøen bli for høy.

o   Kyststrømmen kalles strømmen som går videre langs land. På veien nordover blander kyststrømmen seg i stadig økende grad med Golfstrømmen, slik at kyststrømmen blir saltere jo lenger nord den kommer. Denne blandingen medfører at temperaturen og saltholdigheten delvis utjevner seg mellom overflaten og dypet. Vannmassene blir dermed mer stabile slik at det ikke så lett dannes is i sjøen i Vest- og Nord-Norge.

  • Tidevannsstrømmen dannes mellom høyvann (flo) og lavvann (fjære), og er forårsaket av tiltrekningskreftene mellom solen, månen og jorda. Hvor stor flo og fjære vi får, avhenger av månens, jordens og solens plassering i forhold til hverandre. Største tidevannsforskjell (spring) får vi ved fullmåne og nymåne, mens laveste tidevannsforskjell (nipp) skjer ved halvmåne. Tidevannskreftene varierer med faste perioder, og gjør at det vanligvis blir to høyvann og to lavvann i døgnet. Når springflo faller sammen med lavtrykk og pålandsvind kan det bli ekstremt høyvann, såkalt stormflo. Når tidevannet skal passere mellom øyer eller trange sund, kan strømmen bli veldig sterk. Dette er det viktig å ta hensyn til når en foretar ulike arbeidsoperasjoner på et merdanlegg.
  • Strømmålinger foretas før oppstart av oppdrett på en ny sjølokalitet, ved klassifisering av lokaliteten, og ved miljøundersøkelser i et oppdrettsanlegg. Jevn strøm med lite strømstans sikrer nok oksygen og et godt vannmiljø for fisken. God strøm ved bunnen frakter bort avfallsstoffer og reduserer den lokale forurensningen. Konsulentfirmaer tilbyr tjenester med dopplerbaserte strømmålere som måler strømmen kontinuerlig. På nye merdanlegg har de også mulighet for å koble på strømmåler til en miljøstasjon på merden.

Temperatur

  • Vanntemperaturen er den miljøfaktoren som har størst betydning for vekst og utvikling hos fisk.
  • Fisk har en kroppstemperatur som veksler med omgivelsene, vi sier den er vekselvarm. Dette betyr at fysiologiske prosesser går langsommere når det er lav temperatur. Forbrenningen (stoffskiftet) og dermed appetitten vil derfor gå ned og fisken trenger mindre fôr. Motsatt vil appetitten og aktiviteten øke med økende temperatur inntil et visst terskelnivå. Stiger temperaturen ytterligere vil appetitten avta.
  • I intensivt oppdrett blir oftest temperaturen hevet om vinteren for å øke tilveksten. I resirkulasjonsanlegg, der en bruker om igjen det meste av vannet, har en mulighet for å holde nokså konstant temperatur gjennom hele året.
  • Temperaturtoleransen og optimumstemperaturen vil variere gjennom livssyklusen til en art.

o   Lakserogn og plommesekkyngel tåler temperaturer ned mot 0 grader, men i oppdrett må ikke temperaturen komme over 8 grader. Høyere temperatur vil kunne medføre feilutvikling og plommesekkavsnøring.

o   Startfôringen foregår best ved 8–12 grader, mens yngel og smolt har optimumstemperatur på 12–14 grader.

o   For voksen laks ligger optimumstemperaturen på 15–16 grader.

o   Minimumstemperaturen for laks er ca. -0,5 grader. Ved lavere temperatur enn minimumsnivået, vil det dannes iskrystaller i fiskens blod og vevsvæske.

o   Maksimumstemperaturen for voksen laks er ca. 24–25 grader. Løseligheten av oksygen blir så lav ved høyere temperatur at fisken ikke får tilfredstilt sitt oksygenbehov.

o   I praktisk oppdrett settes 18–20 grader som høyeste temperatur for laksefisk.

  • Temperaturen påvirker betydelig varigheten av «smoltvinduet». Fisk som går på høye temperaturer etter at den har smoltifisert vil derfor ha kortere tid på seg før den må settes på sjøvann. Den innstiller seg da på at den ikke kommer seg ut i sjøvann og vil desmoltifisere (dvs. tilpasse seg til et liv i ferskvann igjen).
  • Evnen til å skille ut salt over gjellene nedsettes hos enkelte anadrome arter (f.eks. sjørøye) når temperaturen faller, og den kan derfor ikke oppholde seg i sjøvann om vinteren.
  • Vanntemperaturen har også innvirkning på de fysiske egenskapene til vann som tetthet og evne til å løse gasser. Når temperaturen synker vil tettheten øke (vannet blir tyngre) inntil vannet fryser til is.

Gasser i vann

  • Alle gassene som vi finner i lufta omkring oss, finner vi også oppløst i vannet. Hvor mye vi finner av den enkelte gass oppløst i vannet avhenger av flere forhold:

o   Trykket (partialtrykket) av gassen i atmosfæren som vannet er i kontakt med

o   Den enkelte gassens løselighet

o   Temperaturen (løseligheten øker med synkende temperatur)

o   Saltholdigheten (løseligheten avtar med økende saltholdighet)

o   Kontakttiden mellom vannet og atmosfæren. Jo lengre tid gassen får være i kontakt med vannet, desto mer gass vil løses.

 Oksygen

  • Nesten alt levende er avhengig av oksygen for åndingen.
  • Oksygen tilføres vannet på ulike måter:

o   Planteplankton, tang, tare og sjøplanter tar opp karbondioksid fra vannet og omdanner det til oksygen og sukker gjennom fotosyntesen.

o   Fosser, stryk og bølger skaper god kontaktflate med lufta og pisker luft inn i vannet.

o   Vertikale strømmer transporterer det oksygenrike vannet ned til dypere lag.

  • Det er ulike prosesser som forbruker oksygen i vann:

o   Fiskens ånding (pusting). I et oppdrettsanlegg er det denne prosessen som krever mest oksygen. Oksygenforbruket er størst pr. kg for små fisk enn for stor fisk av samme art. Dersom fisken øker aktiviteten ved å svømme raskere f. eks. i forbindelse med fôring, vil oksygenforbruket øke betydelig.

o   Stress. Når fisken blir stresset øker oksygenforbruket betydelig. Dette må en være oppmerksom på ved forskjellige arbeidsoperasjoner som innebærer håndtering eller forstyrrelse av fisken. Ofte må ekstra oksygen tilføres eller has i beredskap under slike operasjoner.

o   Algenes ånding. Når det er mørkt skjer det motsatte av prosessen i fotosyntesen; algene forbruker oksygen i stedet for å produsere oksygen. Dette kan særlig bli kritisk utover høsten når det oftest samtidig er mye fisk (høy biomasse) i merdene.

o   Begroingsorganismenes ånding (blåskjell o.a.) I tillegg til at begroing på merdene hindrer gjennomstrømningen og derved oksygentilførselen, vil også de ulike organismene som lever på notveggen forbruke oksygen.

o   Forråtnelse av organisk materiale som fôrrester og ekskrementer fra fisken. Dette materialet havner på bunnen under merdene og kan skape lokal forurensing dersom ikke dybden under merdene er tilstrekkelig. All nedbrytning av organisk materiale krever mye oksygen. Etter en tid vil kanskje alt oksygenet være oppbrukt, og en får utvikling av en meget giftig gass som kalles hydrogensulfid (H2S).

  • Oksygeninnholdet oppgis og måles både i mengde oksygen pr. liter (mg/l) og metningsprosent. Vannet er 100 % mettet når det inneholder den mengde oksygen (målt i mg/l) som det kan holde på ved en bestemt temperatur og ved 1 atm. trykk. Hvis vannet tilføres mere oksygen utover 100 %, vil det overskytende sive ut fra vannet etter en tid inntil likevekt er oppnådd.
  • Vannet er undermettet når metningen er under 100 %, noe som oftest er tilfelle i oppdrettsnøter og fiskekar der fisken bruker av oksygenet.
  • Vannet er overmettet når metningen er over 100 %, noe som kan skje ved tilsetning av ren oksygen og ved kraftig algeoppblomstring.
  • Ideelt bør oksygenmetningen ligge på 95–100 %, men i settefiskanlegg og ved transport av fisk med brønnbåt prøver en oftest å holde den på 80-100 %. Oksygenmetning på under 65 % brukes ofte som grense for når nødoksygenet skal utløses. 6–7 mg/l settes normalt som nedre grense for god trivsel og for å utnytte fiskens vekstpotensial.
  • Dødelighetsgrensen er avhengig av vannmiljøet for øvrig og varierer også fra art til art, men for laksefisk er den ca. 2–3 mg/l. Når fisken får for lite oksygen begynner den å gå høyt i vannet og pusten går raskere ved at den gaper mye. Typisk for fisk som dør av oksygenmangel er utspilt munn og gjellelokk. Tiltak ved lavt oksygeninnhold er å tilføre nødoksygen og stoppe fôringen.
  • Høy overmetning (>200 %) i vannet regnes som dødelig i løpet av kort tid, men også moderat overmetning (<120 %) vil være uheldig over tid.

Måling av oksygen

  • En oksygenmåler består oftest av en føler eller sensor/probe som henger i en ledning ned i vannet.
  • Prinsippet til en elektrisk oksygenmåler er i grove trekk at oksygenet går gjennom en membran og dermed påvirker elektroder inni sensoren. Den elektriske strømmen som utvikles mellom elektrodene er nærmest proporsjonal med oksygeninnholdet i vannet. Strømstyrken går gjennom en måleomformer som gir oss en målerverdi som igjen avleses på et vindu (display).
  • Vedlikeholdet på elektriske målerne kan variere, men vanlig kan være: Kalibrering, bytte av membran/membranhode og elektrolyttvæske, samt rengjøring av elektroder. Nyere optiske målere krever lite vedlikehold.

Nitrogen

  • Gassen nitrogen deltar ikke i kroppsprosessene og kan derfor bli et problem ved overmetning av gassen. Dette oppstår oftest ved: Temperaturøkning på vannet uten at det luftes etterpå, innsuging av "falsk" luft i rørsystemet og gjennom utette pakninger i pumper
  • Kun en svært liten overmetning av nitrogen (> 102 %) vil kunne medføre gassblæresyke, der den minste fisken er mest utsatt. Symptomer på gassblæresyke («dykkersyke») kan ofte være: Små gassblærer i hud/gjeller, utstående øyne, og unormal adferd (kløe).

 Karbondioksid (CO2)

  • Inntaksvannet til norske settefiskanlegg inneholder generelt sett lite CO2, bortsett fra anlegg som benytter grunnvann fra kalkrike områder.
  • Karbondioksid tilføres vannet naturlig fra åndingen til alger og fisk, forråtnelse/nedbrytning av organisk materiale og ved direkte oppsuging fra lufta.
  • Algene bruker CO2 i fotosyntesen og omdanner den til organisk stoff i form av stivelse.
  • CO2 er en viktig gass i sjøvann ettersom den inngår i flere kjemiske forbindelser: karbonsyre (H2CO3), bikarbonat (HCO3 -)og karbonat (CO3 2-). Sjøvann kan løse større mengder CO2 enn ferskvann.
  • Høye konsentrasjoner av CO2 kan oppstå oftest ved: Liten vanngjennomstrømning og høye fisketettheter i kar og nøter, transport av levende fisk i lukkede tanker, og ved sirkulering av vann.
  • Høye CO2 -verdier i vannet vil bl.a. kunne føre til redusert oksygenopptak hos fisken, lavere pH i vannet, og sykdommen nefrokalsiose («nyrestein»).
  • Akutt gifteffekt vil kunne forekomme ved 20–100 mg CO2 /liter.

Saltholdighet

  • Saltholdigheten angir hvor mange gram salt det er i en kg sjøvann og benevnes oftest i promille (‰) salt.
  • Atlanterhavsvannet utenfor norskekysten har normalt rundt 35 ‰. Vi regner vannet som saltvann ned til 25 ‰, og som brakkvann fra 0,5–25 ‰, og under 0,5 ‰ som ferskvann.
  • Sjøvann inneholder mest av vanlig koksalt (NaCl) ca. 78 %. Et høyt innhold av hydrogenkarbonat eller bikarbonat (HCO3-) gir god bufferevne i sjøvann, noe som igjen medfører at sjøvann er litt basisk med en stabil pH på ca. 8. Innhold av kalsium (Ca) gjør sjøvann hardt. Det høye ione-innholdet gir meget høy ledningsevne.
  • I et settefiskanlegg er det en fordel å kunne sette smolten på sjøvann når den er ferdig smoltifisert. Sjøvann kan tilsettes ferskvann for å regulere pH til et gunstig nivå. Bruk av sjøvann i settefiskanlegg krever at en uskadeliggjør mulige sykdomsfremkallende mikroorganismer ved UV-desinfeksjon eller lignende metoder. Innblanding av sjøvann gjør også at fisken tåler høyere verdier av enkelte giftige metaller, for eksempel kobber.
  • I saltvann prøver fisken å opprettholde en konstant saltholdighet i kroppen på ca. 10–12 ‰ ved aktivt å skille ut salt gjennom gjellene og utskilling av saltholdig urin gjennom nyrene. Smoltifiseringsgraden kan sjekkes ved blodprøvetaking eller innsending av gjelleprøver til ATP-analyse.
  • Variasjon i saltholdigheten over kort tid kan medføre av fisken «sturer» og mister matlysten.

Surhet (pH)

  • pH angir konsentrasjonen av H+ -ioner i vannet. Felles for alle syrer er at de inneholder H+-ioner som kan avgis i reaksjon med vann eller andre stoffer. Hvis vannet inneholder mye H+ vil vannet være surt og pH lav. Motsatt når det er lite H+ og mye OH- er vannet basisk. Hvis det er like mye H+ som OH- er vannet nøytralt.
  • pH – skalaen går fra 0-14 der pH < 7 er surt, 7 er nøytralt, og > 7 er basisk (alkalisk).
  • Når fossilt brensel (olje, gass, kull o.a.) forbrenner blir det frigjort svoveldioksid (SO2) og nitrogenoksider (NOx). Disse gassene danner syrer i kontakt med vann i atmosfæren, og faller ned som sur nedbør i form av regn eller snø. I perioder med mye nedbør og snøsmelting kan det forekomme lav pH i inntaksvannet til settefiskanlegg.
  • Surt vann som passerer berggrunn og jordsmonn medfører at aluminium vaskes ut.
  • Aluminium foreligger i ulike tilstandsformer (ioner) avhengig av pH. Noen av disse (labilt aluminium) er svært giftige. Det er mest giftige ioner ved ca. pH 5, og minst fare ved pH 6,4–6,8. Humus (jordstoffer) og kalk (Ca-ioner) kan redusere giftvirkningen av aluminium.
  • For rogn av laksefisk er det lav pH alene som hovedsakelig er skadelig, men for senere stadier i fiskens liv er det kombinasjonen av lav pH og aluminium som er skadelig.
  • Aluminium vil kunne utfelles på gjellene og gi fisken problemer med oksygen-opptaket.
  • Aluminium vil også hemme «saltpumpe-enzymet» (Na-K-ATP-ase) og føre til problemer med vann- og saltbalansen.
  • Toleranse for lav pH og aluminium hos ulike stadier av laks kan variere mye, smolt tåler det minst, mens startfôringsyngel ser ut til å ha størst toleranse.
  • Nøytralisering av surt vann kan gjøres ved å tilsette kalkslurry, natriumbikarbonat, natronlut, silikat-lut eller sjøvann.
  • Buffere er stoffer som kan motvirke endringer i pH ved å reagere med H+ eller OH- (eks. bikarbonat-ioner).
  • Måling av pH kan gjøres medpH-papir,kjemisk test eller pH-meter.

Ammoniakk/ammonium

  • Ammoniakk er et avfallsprodukt etter fordøyelsen av proteiner i fôret.
  • Det utskilles via gjellene ved «passiv diffusjon» (dvs. krever ikke energi).
  • Ammoniakk frigjøres også ved nedbrytning av fôrrester og ekskrementer.
  • I vann opptrer ammoniakk i to former, ammoniakk (NH3) og ammonium (NH4+), som er i kjemisk likevekt avhengig av pH og temperatur.

I ferskvann med lav pH (<6-7) og lav temperatur vil det normalt ikke være fare for ammoniakk-forgiftning. I sjøvann kan det ved liten vannutskifting forekomme ammoniakk-forgiftning.

  • Ammoniakk er giftig for fisken, selv i små konsentrasjoner, mens ammonium er mindre skadelig.
  • Situasjoner der det kan forekomme høye ammoniakk/ammonium-verdier er ved:

Transport av levende fisk i lukkede tanker, resirkulering av vann, og i kar og merder med lav vanngjennomstrømning eller høy fisketetthet.

  • Fjerning av ammoniakk/ammonium skjer vanligvis ved bruk av biologisk filter (biofilter) der bakterier i filteret omdanner ammoniakk/ammonium trinnvis til nitritt (NO2-) (giftig), nitrat (NO3-) og evt. videre til nitrogen-gass (N2).

Ledningsevne og hardhet

  • Ledningsevnener et mål på mengden av oppløste ioner, mens hardheten i vannet angir først og fremst innholdet av kalsium og magnesium.
  • I sjøvann er ledningsevnen og hardheten svært høy og i uværsperioder fraktes salter fra havet med lufta til nærliggende ferskvann og bidra til høy ledningsevne og hardhet. Det er vanligvis nær sammenheng mellom vannets hardhet og ledningsevnen; jo høyere hardhet desto høyere ledningsevne.     

Metaller

  • Det finnes spor av nesten alle metaller i vann, men oftest i så små mengder at de ikke har noen negativ effekt på fisken. Oftest oppstår en forgiftningssituasjon der metaller som f.eks. jern og aluminium utløses fra jord og berggrunn under spesielle nedbørforhold eller snøsmelting. Det kan også være at det i vanvare benyttes redskaper, rørdeler eller gjenstander som kan avgi stoffer som er skadelig for egg og fisk. Generelt er de tidligste stadier mest utsatt.

o   Jern kan av og til utfelles fra myrvann som et av gulbrunt belegg av oker (jernhydroksid) på fiskens gjeller og forårsake okerkvelning. Av samme grunn må det ikke benyttes jernrør på settefiskanlegg.

o   Kobber løses i vann fra f.eks. kobberrør, særlig ved lav pH. Dette felles senere ut som irr (grønt belegg). Kobberstoff blir brukt på oppdrettsnøter for å forhindre begroing av alger og andre begroingsorganismer.

o   Sink og bly vil kunne være giftig for oppdrettsorganismer særlig i ferskvann.

  • Humus og kalk(kalsium) nedsetter giftvirkningen av mange metaller.

Klor er giftig for fisken selv i lave konsentrasjoner. Dersom det lukter klor av vannet, så er det giftig for fisken.

Hydrogensulfid

  • Hydrogensulfid (H2S) dannes ved nedbrytning av organisk stoff (f.eks. fôrrester og ekskrementer) etter at oksygenet er oppbrukt.
  • Det er en veldig giftig gass, også for mennesker, som har en kvalmende lukt som råtne egg.
  • Det er størst fare for utvikling av H2S i stillestående sjøvann som vil «råtne» og forårsake høy dødelighet dersom det tappes direkte i fiskekar.
  • Når kar tappes ned for rengjøring kan det frigjøres H2S fra nedløpsrør, likeledes fra sedimenteringskummer.

Målinger med håndholdte instrumenter

  • Når føleren til et måleinstrument skal brukes direkte i ulike oppdrettsenheter kan det overføres smitte fra et kar til et annet. Desinfiser derfor føleren og ledningen mellom målinger i ulike kar.
  • En god regel er å måle i munken utenfor karet, dersom karet har adskilt munk.
  • De fleste elektrodebaserte følere må holdes i bevegelse eller ha konstant strøm forbi føleren for å gi riktig verdi.
  • Vent til verdien har stabilisert seg på displayet før avlesing.
  • Skyll og desinfiser føleren etter bruk.
  • Det en god regel å ta daglige vannprøver (fra f.eks. inntaksvann, behandlet vann og fra fiskekar) som lagres i to uker.
  • Prøvene bør tas i nye eller godt rengjorte plastflasker på minimum ¼ liter og lagres kjølig.
  • Det er viktig å ta vannprøven på samme sted og på samme måte hver gang, og på sted der vannet er i bevegelse.
  • Til bakterie-prøver må det benyttes sterile (bakteriefrie) glassflasker. Prøvene må holdes avkjølt, og sendes i kjølebag eller isoporkasse med is eller kjøleelement for å hindre bakterievekst.

Vannprøvetaking

  • Det en god regel å ta daglige vannprøver (fra f.eks. inntaksvann, behandlet vann og fra fiskekar) som lagres i to uker.
  • Prøvene bør tas i nye eller godt rengjorte plastflasker på minimum ¼ liter og lagres kjølig.
  • Det er viktig å ta vannprøven på samme sted og på samme måte hver gang, og på sted der vannet er i bevegelse.
  • Til bakterie-prøver må det benyttes sterile (bakteriefrie) glassflasker. Prøvene må holdes avkjølt, og sendes i kjølebag eller isoporkasse med is eller kjøleelement for å hindre bakterievekst.

Del 5, kapittel 3 Miljøpåvirkninger

  • Myndighetene har satt inn ulike reguleringer som skal sikre at oppdrettsnæringen blir miljømessig bærekraftig som vil si «at vi ivaretar dagens behov uten å forringe muligheten for fremtidens generasjoner til å dekke sine behov».
  • Markedet vil i fremtiden i større grad etterspørre produkter som er produsert på en bærekraftig måte der dyrehelse, trivsel og miljø er godt ivaretatt.
  • Utslipp av organisk materiale i form av fôrspill og avføring fra fisken vil kunne medføre:

o   Høyt oksygenforbruk i nedbrytningsprosessen og dermed mindre oksygen tilgjengelig for fisken.

o   Utvikling av gassene metan og giftig hydrogensulfid i bunnsedimentene.

o   At villfisk og andre organismer tiltrekkes til oppdrettsanlegget.

o   Bunndyrfaunaen vil kunne forandres eller forsvinne.

o   Under nedbrytningen frigjøres plantenæringssalter (eutrofiering) som kan føre til oppblomstring av alger, noen av disse kan være skadelige eller giftige for fisken.

  • Påvirkning av bunnmiljøet under et oppdrettsanlegg blir jevnlig kontrollert ved ulike MOM-undersøkelser.
  • Villfisk rundt anlegget kan smittes av sykdommer på oppdrettsfisken (f.eks. utvandrende smolt eller sjøørret av lakselus). Transport av syk fisk kan også spre smitte til villfisk i nye områder.
  • Død oppdrettsfisk skal håndteres på forskriftsmessig måte, dumping i naturen er strengt ulovlig.
  • Rømming fra et oppdrettsanlegg kan skyldes anleggssvikt/havari eller hull i nota som følge av bl.a. gnag, propellberøring, notvasking o.a.
  • Rømming kan resultere i genetisk påvirkning av villfiskbestander ved at oppdrettsfisken gyter med villfisk.
  • Rømt oppdrettsfisk kan bringe med seg sykdomssmitte til andre anlegg eller til villfisk.
  • Anlegget er pålagt å sjekke anlegg og utstyr jevnlig for å unngå rømming, og ha beredskapsplaner i tilfelle rømming.
  • Innførsel av fisk eller annet biologisk material fra utlandet vil kunne få store konsekvenser (f.eks. spredning av lakseparasitten Gyrodactylus salaris til norske elver fra Sverige).
  • Oppdretteren er pliktig til å gi syk fisk medisin eller behandling mot eventuelle parasitter.

o   Behandling av bakteriesykdommer med antibiotika kan over tid føre til resistensutvikling. Det er svært liten bruk av antibiotika i dagens oppdrettsnæring, takket være utvikling av gode vaksiner mot de vanligste bakteriesykdommene.

o   Bekjempelse av lakselus med ulike kjemiske midler har medført at lusa er blitt resistent mot flere av midlene. Noen av lusemidlene har også vist seg å ha skadelige konsekvenser på miljøet.

o   Utviklingen går i retning av å redusere bruken av helse- og miljøskadelige kjemikalier (eks. formalin) i oppdrettsnæringen, i stedet satse på forebyggende tiltak.

  • Norge har sluttet seg til internasjonale avtaler og EU-direktiver om kontroll av miljøgifter (eks. dioksiner, tungmetaller og PCB) i oppdrettsfisk og fiskefôr.
  • Plassering av et oppdrettsanlegg i et lokalmiljø vil ofte være i konflikt med andre brukerinteresser i området som fiske, rekreasjon, turisme og transport.
  • En kraftig vekst i oppdrettsnæringen må basere seg på bærekraftig fangst av industrifisk som brukes i fiskefôr. Etter hvert har andelen fiskemel og fiskeolje i fiskefôret blitt redusert og erstattet med råstoff fra vegetabilske kilder. Fangst av leppefisk som brukes til avlusing må ikke føre til at lokale bestander blir utryddingstruet.

Del 5, kapittel 4 Fiskehelse

  • Tegn på sykdom kan være: nedsatt appetitt/avmagring (svimere), fargeforandringer i hud og gjeller, sår eller ytre blødninger, utstående øyne og forandringer i indre organer.
  • Tilkall fiskeveterinær ved forhøyet dødelighet eller ved mistanke om alvorlig smittsom sykdom. For å fastslå sykdomsårsaken må det tas prøver fra fisken for videre analyse på laboratorium, i tillegg til observasjoner av adferden til fisken, ytre og indre forandringer.
  • Noen sykdommer er klassifisert til å være meldepliktige, dvs. at anlegget plikter å melde fra om mistanke om sykdommen til veterinære myndigheter.
  • Det er forbudt å selge eller flytte levende fisk eller rogn/melke som kan være angrepet av smittsom sykdom.
  • I all smitteforebygging må en ha fokus på hvordan en kan hindre smitte inn på anlegget, rundt på anlegget og ut fra anlegget.
  • Viktige tiltak for å forebygge mot sykdommerer:

o   Vaksinasjon av fisk mot de vanligste bakteriesykdommene og noen virussykdommer.

o   Få dokumentasjon på helsestatus av rogn, yngel og smolt som tas inn i anlegget.

o   Foreta regelmessig opptak av dødrogn, dødfisk og svimere, da dettebidrar til å hindre oppformering av smittestoff og redusere dermed smittepresset.

o   Dødfisken kvernes og syrekonserveres til pH under 3,7. Utstyr som har vært i kontakt med dødfisk og svimere må skylles godt og desinfiseres etter bruk.

o   Ha gode hygieniske rutiner. Med jevne mellomrom må båter, anlegg og utstyr rengjøres ogdesinfiseres.

o   Ha et godt vannmiljø med bl.a. tilstrekkelig oksygen og riktig temperatur.

o   Unngå stress f.eks. unødvendig håndtering av fisken.

o   Behandle fisken skånsomt slik at den ikke utsettes for skader.

o   Besøkendeutenfra må gjennom en smittesluse med fotbad, hånddesinfeksjon og bytte til anleggets ytterklær og skotøy.

o   I forbindelse med levering av fôr, yngel eller smolt, eller henting av slaktefisk med brønnbåt så må dette gjøres på en slik måte at det medfører minst mulig fare for smitte inn til anlegget.

o   Fugl, mink, oter, katter og andre uønskede gjester kan spre smitte rundt om på anlegget og til andre anlegg. Fuglenett eller annen tildekking over kar og merder kan redusere problemet.

o   Start behandlingen av syk fisk så snart sykdommen er diagnostisert.

o   Unngå for høy fisketetthetda smitten lettere spres mellom individene. Særskilte tiltak på klekkeri og settefiskanlegg

o   Desinfisere rogn før innlegging på klekkeriet.

o   Desinfisere sjøvann som skal brukes på settefiskanlegg f.eks. med UV-filter

o   Ha eget utstyr (håv, kost osv.) for hvert kar eller karrekke.

o   Ha smittesluser mellom ulike avdelinger på settefiskanlegget (f.eks. mellom klekkeri og yngelavdeling), der det minimum er fotbad med desinfeksjon eller helst bytte av klær og fottøy

o   Lengst mulig avstand til andre sjøanlegg.

o   Lakselustelling minimum to ganger i måneden.

o   Utsett av smolt på ny lokalitet(generasjonsskille)hindrer at sykdom på smolten smitter over på slaktefisken.

o   Regelmessig brakklegging av en lokalitet etter utslakting.

o   Oppsamling av blodvann og slo ved slakterier.

  • Smitte fra bakterier, virus, sopp eller parasitter kan enten skje fra fisk til fisk (horisontal smitte), fra stamfisk til rogn (vertikal smitte), fra andre organismer, via vannet eller via utstyr.
  • De tidligere tapsbringende bakteriesykdommene som vibriose, kaldtvannsvibriose og furunkulose er det i dagens lakseoppdrett sjelden problemer med grunnet effektive vaksiner. I oppdrett av marine arter kan det imidlertid forekomme atypiske varianter av bakteriene.
  • Vintersår skyldes for en stor del bakterieangrep etter mekaniske skader. Selv om det vaksineres mot sykdommen opptrer den fortsatt en del rundt på anleggene.
  • BKD (bakteriell nyresyke) er en sjelden forekommende sykdom i dagens oppdrett, og det finnes ingen effektiv vaksine eller behandling mot den.
  • Virus-sykdommer er det ingen behandling mot og vanskelig å lage effektive vaksiner mot, ettersom virus går inni cellen.
  • PD (pankreas disease) og IPN (infeksiøs pankreas nekrose) er relativt vanlig forekommende virus-sykdommer som kan gi høy dødelighet. Disse sykdommene som angriper bukspyttkjertelen (pankreas) er det utviklet vaksiner mot. Det er i salg rogn som har gener for økt motstandsdyktighet mot IPN.
  • ILA (Infeksiøs lakseanemi) er en alvorlig smittsom virussykdom med høy dødelighet som vil kunne medføre pålegg om nedslakting, desinfeksjon og brakklegging hvis den blir påvist på anlegget.
  • CMS (hjertesprekk) og HSMB (hjerte- og skjelettmuskelbetennelse) skyldes antagelig virus og gir bl.a. hjerteproblemer hos fisken. Ved sykdomsutbrudd må en unngå unødig håndtering av fisken.
  • Sopp kan ofte forekomme på dødrogn og på fisk som har fått skader i hud eller gjeller. Formalin brukes oftest til behandling av sopp-sykdom.
  • Parasitter er ulike typer organismer som er til skade for verten de lever på. De kan forekomme vanlig på hud/gjeller eller i indre organer. Parasittene kan ha kompliserte livssykluser som omfatter flere verter.
  • Mikroskopiske små hudparasitter som Costia er størst problem i ferskvann. Den påvises ved avskrap fra hud eller gjeller og behandles med formalinbad.
  • Hudparasitten Gyrodactylus salaris ble spredt til mange norske elver etter innførsel av smolt fra Sverige. Den er sjelden i settefiskanlegg i dag, men flere elver må fortsatt behandles for med rotenon for å bekjempe parasitten.
  • Lakselusa er et krepsdyr som setter seg fast på huden til laksefisk i sjøen, og er et av de største helseproblemene på oppdrettsfisk. Parasitten gjennomgår flere stadier som frittlevende i vannet, fastsittende og bevegelige stadier på fisken. Det er i luseforskriften krav om regelmessige tellinger av lus, og hvis antallet lus overskrider en viss grense må fisken behandles. Behandlingen kan være ved bad i ulike kjemiske midler, lusefôr eller biologisk bekjempelse ved bruk av ulike typer leppefisk som spiser lusa av fisken. Ulempen med bruk av kjemiske behandlingsmetoder er faren for utvikling av resistens hos lusa.
  • Bendelmark er en innvendig parasitt som fisken får i seg gjennom å spise små planktoniske krepsdyr som er mellomvert for marken. Den setter seg fast i tarmveggen der den tar til seg av fiskens fôr, etterhvert avmagres fisken. Parasitten behandles med medisinfôr. For å unngå resistensutvikling og ny infeksjon er det nødvendig med gjentatte, koordinerte behandlinger innenfor et område.
  • Katarakt («grå stær») er en blakking av øyelinsen slik at den blir mindre gjennomsiktig. Svekket syngjør at fisken får problemer med å finne fôret. Katarakt forårsakes av mangel på aminosyren histidin, bruk av planteoljer i fôret, rask vekst og høye vanntemperaturer. Ekstra tilsetning av histidin i fôret vil forebygge lidelsen.
  • Fiskens immunforsvar består av et ytre forsvar i hud og slimhinner, og et indre forsvar der hvite blodceller danner antistoffer mot inntrengende mikroorganismer (sykdommer) eller fremmedstoffer. Hukommelsesceller husker hvordan inntrengeren så ut slik at immunforsvaret raskt kan nedkjempe samme sykdommen neste gang den dukker opp.
  • Vaksiner består av svekkede mikroorganismer som fremkaller sykdom hos fisken. Når fisken vaksineres gjennom injeksjon (sprøyte), bad eller fôr vil immunforsvaret danne antistoffer mot den mikroorganismen det er vaksinert mot, og husker sykdommen til senere. Stikkvaksinasjon er vanligst og gir best beskyttelse, men kan gi vaksineskader som sammenvoksinger i bukhulen.
  • Fiskevelferd har fått økt fokus de siste årene, og betyr i praksis at fisken skal ha et godt vannmiljø, tilstrekkelig fôr og forsvarlig tilsyn og stell.

Del 5, kapittel 5 Avlsarbeid

  • Grunnlaget for avlsarbeidet er at det er variasjon innenfor en bestemt egenskap mellom individer, og at de fleste egenskapene er arvelige i større eller mindre grad.
  • For å få rask fremgang i avlsarbeidet må det derfor være:

o   størst mulig variasjon i en egenskap som ønskes å forbedres, f.eks. stor variasjon i veksten, slik at de største fiskene kan bli valgt ut som stamfisk

o   størst mulig arvelighet av egenskapen

o   ikke for langt generasjonsintervall, dvs. tiden fra fisken fødes til den blir kjønnsmoden

  • Viktige mål for avlsarbeidet er rask vekst, god kjøttkvalitet, motstandsdyktighet mot sykdom og sein kjønnsmodning.
  • Utvalget av avlsfisken gjøres på grunnlag av prestasjoner for egenskaper som er registrert innen familier (familieutvalg) og egenskapene til den enkelte fisk (individutvalg).
  • Den mest brukte avlsmetoden er reinavl, der ubeslektet fisk fra gode stammer krysses.
  • Gjennomføringen av avlsarbeidet starter med sammen-paring av utvalgte stamfisk som har vist seg å ha scoret høyt i forhold til avlsmålene. Ulike familiegrupper av rogn og yngel holdes adskilt inntil yngelen er så stor at den kan merkes. Underveis i produksjonen blir viktige egenskaper målt/registrert, og dette danner grunnlag for beregning av avlsverdi for de enkelte familier. De beste fiskene fra de beste familiene krysses for å produsere rogn til neste generasjon. Noe av denne rognen selges som øyerogn til settefiskanlegg i inn- og utland.
  • Det er flere selskaper som driver avlsarbeid på laks, f. eks. Aquagen, Salmobreed og Raumagruppen. De tilbyr rogn store deler av året og også rogn som gir motstandsdyktighet mot enkelte virussykdommer.
Les mer

Sammendrag del 3

Oppdrett av marin fisk

Torsk

Oppdrett av torsk er ei relativt ny næring, og den ser ut til å være i vekst til tross for store mengder villfanga torsk. Torsken som oppdrettsart har ulike føresetnader i høve til laksefisk, og difor treng ein andre lokalitetar og anlegg med spesielle tilpasningar. Men den grunnleggande teknologien er lik og ein byggjer på erfaring frå laksefisk i mange høve. Ein må likevel ta omsyn til torsken sine spesielle faktorar i sitt livslaup. For det fyrste har torsken symjeblære, og klarer i mindre grad å regulere trykket ved endringar. Torsken er og ein stedbunden fisk som lever nær botn, og ved fôring må ein ta omsyn til dette. Torsken er og kannibal og det skaper problem i særleg yngelfasen om vekt og storleik vert for ulik.
I dag bygger ein produksjonen av torsk på oppdrettsfisk, og avl er bevisst brukt for å styrke vissse kvalitetar. Stamfisken er sjølvsagt viktig og utval av individ bør være strengt for å sikre seg mot sjukdom og dårleg kvalitet. I naturen skjer dette gjennom naturleg selektering der berre den sterkaste overlever. Torskeegga er langt mindre enn lakseegga og flyt fritt i vannmassene.
I yngelproduksjonen satser ein difor på strenge driftsrutiner og god kontroll vannmiljø. I torskeproduksjon brukar ein levande fôr i starten. Tilvenjinga frå våtfôr til tørrfôr og overgangen mellom larve til yngel er ei kritisk fase, og vassmiljøet har vore ein viktig suksessfaktor. Yngelen blir sortert og vaksinert før den vert utsett som setjefisk. Transporten skjer i dag i kar og tanker med bil eller brønnbåt. Matfisk vert produsert under strenge miljøkrav, og særs viktig er oksygen, saltinnhald, temperatur og algeoppblomstring. Driftsrutiner og fôringsutstyr skjer med same teknologi som laksefisk. Det er viktig med god kontroll av tilvekst og tettleik, og at vi sjår til at fisken hardet bra. Kjønnsmodning kan være eit stort problem for torsken, og det krevst stor merksemd og bruk av lysstyring. Rømming kan óg være eit problem sidan torsken er aktiv med å bite på not og materiell. Handtering, kontroll med sortering og sjukdomshandtering er ein sentral del av fiskevelferda til torsken og fylgjer same regelverk og prosedyrer som laksefisk.
Fisken som vert slakta er svelta før levering, og transportert med stor varsemd til eit godkjent slakteri, som fylgjer gjeldande regelverk for handtering av fisk. I korte trekk skjer det gjennom bedøving, bløgging, sløying og vasking. Deretter vert den sortert og pakka for kjølelagring og transport til markedet. I dag er det ferskfiskmarkedet som er hovudmarknaden for oppdrettstorsk.

Kveite

Kveita er ein flyndrefisk som vi kjenner mindre til enn laksefisk og torsk. Dei store utfordringane har likevel vorte løyste og oppdrett av kveite er i dag mulig med stor innsats og gitte innsatsfaktorar som sjøvatn, energi og kunnskap. Særleg stamfisk og perioden fram til yngel krev mykje kunnskap, erfaring og bruk av teknologi i stor grad. Startfôringa er heilt sentralt og krev eit spesielt utstyr med bruk av rett temperatur og vassmiljø.
Yngelfasen er lengre og krev meir tid enn laksefisk og er svært kritisk i høve til vidare overleving. Metamorfosefasen inneber rett vekst, korrekt augevandring og pigmentering. Ei sortering med vekt på rett utval er viktig, og intensiv oppdrett er avhengig av levande fôr som artemia.
Når den vert 50–100 gram kan den setjast i lengdestrømsrenner før ein set den ut i sjøen. Nokre vel å ha vekstfasen på land, men det vert kostbart på grunn av energibruk til vassmiljø og plass til sortering og lagring.
Setjefiskfasen er lik med annen oppdrettsfisk. Vi treng kontinuerlig overvaking av vassmiljø, fisk og fiskevelferd. Transport av kveite skjer både med båt og bil til anlegg som driv oppdrett av matfisk. Matfiskanlegga krev mykje av det same miljøet som anna oppdrettsfisk, men det er særlege utfordringar med sortering, augebiting, stress og lys.
I kveiteproduksjonen er alle faser kritiske, og det krevst stor erfaring for å få eit godt resultat. Dette inneber at forskarar og oppdrettarar lyt samarbeide, særleg ettersom at feil i den sårbare yngelproduksjonen kan få store økonomisk konsekvensar. Dette har prega tilgangen av yngel i mange år, men no ser det ut at ein har bra tilgang på yngel, men det ikkje er marknad for stor matfiskproduksjon utan eit større marknadsarbeid for sluttproduktet som er fersk slakta kveite på 4 til 10 kg. Kveita blir slakta og pakka ved godkjente anlegg, og omsett i fersk tilstand. Kveita er ein populær flyndrefisk som har høg status i restaurantmarknaden.

Piggvar

Dette er ein flyndrefisk som det i dag vert mest oppdretta på stader med tilgang på naturleg høg sjøvasstemperatur eller rimelig energi til oppvarming av vatn. Fisken krev ein rimelig stabil temperatur på omlag 16 grader, og er landbasert i tanker med sjøvatn. I produksjonen brukar ein i stor grad same teknologi som andre marine artar, og produksjonen er intensiv med stor grad av lysstyring. Yngelen vert fora med levande fôr i starten, og ein brukar i matfiskstadiet mykje av erfaringa frå andre artar. Piggvar vert i dag produsert i Middelhavet og den ferdige ferske fisken er svært smakfull og ettertrakta, sidan det er lite villfisk i markedet. Slakting og prosessering skjer på same måte som kveiteproduksjonen.

Steinbit

Steinbiten er ein heilt anna type marin fisk som ser ut til å trivast i fiskeoppdrett. Flekksteinbiten er den som er brukt mest i oppdrett, og den set til verda ei lita mengd egg som er svært robuste. Det vert brukt same teknologi som med andre artar. Ei lang eggperiode gjer at ein må ha eit optimalt og stabilt vassmiljø. Omlag halvparten av egga overlever, og larven er godt utvikla ved klekking. Det gjer at ein straks kan ta til med fôring. Steinbiten har ikkje ei lang og særmerkt tid som setjefisk. Berre fire månader etter startfôring kan yngelen leverast til matfiskproduksjonen. Steinbit verkar ikkje å verte stressa slik som anna oppdrettsfisk, og toler svært godt kontakt med menneskelig aktivitet.
Det tek i dag tre år før ein får slaktemoden matfisk for levering. Det er stor etterspurnad etter slik fisk i ferskfiskmarkedet, men tilgangen på villfisk kan i perioder være eit problem for avsetning. Men med fokus på gode rutiner og høg kvalitet vil fersk steinbit ha ein høg status i marknaden.

Les mer

Sammendrag del 2a kapittel 1, 2, 3 & 4

Kapittel 1 og 2

For å starte landbasert oppdrett av laksefisk må vi finne en god lokalitet som tilfredsstiller følgende krav:

  • rikelig med reint vann (fordel selv med resirkulering)
  • god infrastruktur (arbeidskraft; strøm, Internett, fungerende lokalsamfunn)
  • nærhet til havet for å sikre smertefri levering til brønnbåt og eventuell sjøvannsforsyning

Vi må også søke om konsesjon (tillatelse) til å starte opp.

Settefiskanlegg bør ha følgende avdelinger:

Oppfostring av yngel og smolt, vannbehandling, maskinrom, garderober-smitteskiller, sosial avdeling, verksted, lagerrom, laboratorium, eventuell sjøvannsforsyning, fôrlager/fôringsanlegg og eget rom for nødaggregat.

Vannforsyning hentes fra elv, innsjø eller grunnvann. Settefiskanlegg har en rekke rørgater. Materialet i rørene er PVC eller PE (PEH). Mange rørdeler er nødvendig for å lage rørgater. Bend kan være fra 7,5 grader til 90 grader. En sidevei i vannforsyninga får vi ved å sette inn en gren, T eller en anboring. Rørene sammenføyes ved hjelp av lim-muffe, glidemuffe, union(skruing), bolt/flens eller sveising (PE). Rør som frakter vann med trykk over 2-3 kg/bar må forankres solid. Hvis vi tilsetter oksygen i vannet må vi sørge for lufteventiler. Det finnes mange ventiltyper som brukes avhengig av hvilken anvendelse de har (kuleventil, seteventil, spjeldventil, tilbakeslagsventil, sluseventil, magnetventil, flottørventil, treveisventil og trykkreduksjonsventil).

Pumper skal enten sette høy vannhastighet (kinetisk energi) eller løfte vannet til et høyere nivå (potensiell energi). Vi bruker hevert for å flytte vann ved hjelp av tyngdekraften. Forskjellige pumpetyper har forskjellig anvendelse. Vi regner at utnyttbar energi av det som tilføres ei pumpe er ca. 60–70 %.

De viktigste pumpetypene er:

  • fortrengningspumper
  • ejektorpumper
  • mammutpumper
  • propellpumper
  • sentrifugalpumper

Kar i landbasert oppdrett skal tilfredsstille følgende krav: Avfallsstoffer føres til avløp, god vanntilførsel slik at fisken bruker hele karets volum, vann og strøm i jevn fordeling i karet, lave investeringskostnader. Klekkeriet kan være klekkerenner og klekkebakker, klekkeinnlegg i kar eller klekkeskap.

Et godt fôringsanlegg skal fôre riktig mengde, spre fôret, være enkel å betjene og være basert på enkel teknologi.

Vanlige fôringsanlegg er:

  • skiveautomate
  • skrueautomater
  • robotfôring
  • luftfôring

Vann varmes i settefiskanlegg ved hjelp av varmeveksler, varmepumpe, varmekolbe eller oljekjele.

Varmepumpa består av fem hovedkomponenter:

  • fordamper
  • kompressor
  • kondensato
  • trykkreduksjonsventil
  • kuldemedium (ammoniakk)

Når luft og vann blandes under trykk eller vann varmes opp blir vannet nitrogenovermettet og må luftes i en kolonnelufter (eventuelt en annen type lufter). Oksygen tilsettes prosessvannet under lavt eller høyt trykk. Karbondioksid (CO2) bør luftes ut av vannet i karene. Før avløpsvannet går inn i varmevekslere må partikler fjernes og natrium hypoklorid eller tilsvarende tilsettes.

Fisk i settefiskanlegg håndteres med hov eller fiskepumpe. All fisk i settefiskanlegg sorteres jevnlig med sorteringsmaskin av forskjellige typer: valsesorterer, beltesorterer, etasjesorterer.

Utstyr for vaksinering av fisk i settefiskanlegg er vaksineringspistol, nål, vaksineringsmaskin, vaksine og bedøvelse. Sikkerhetsfaktorer som må følges opp i landbasert oppdrett er: oksygeninnhold i vannet, temperatur, vannnivået i samletanker, trykk, vannmengdeog nødaggregat.

Kapittel 3 & 4

Produksjonsoversikt for produksjon av laksesmolt skal inneholde informasjon om befruktning, øyerogn, klekking, startfôring, vaksinering, lysstyring og utsetting.

Forutsetninger for tradisjonelt settefiskoppdrett er tilgjengelig vannmengde, temperaturmuligheter i inntaksvann, oppfostringskapasiteter i anlegget, tilsetting av oksygen og resirkulering.

Forutsetninger for resirkulering er mekanisk filter, CO2-lufting, pH-justering, biologisk filter, UV-filter, oppvarming, lufting og oksygenering. Viktige parametere i denne sammenhengen er biomasse, antall og snittvekt. Hvis vi kjenner biomassen i et kar kan vi bestemme riktig vannmengde, fôrmengde, tetthet, oksygentilsetting.

Fôrfaktor:

Biomasse + tilvekst delt på ny biomasse

Arbeid i klekkeri

Rogna trenger ca. 500 døgngrader fra befruktning til klekking (obs på feil i boka). Når plommesekken er helt oppbrukt, startfôrer vi yngelen. Vanntilførselen til karene er viktig: Karene skal være rene for ekskrementer og fôrspill og gi nok oksygen. Oppholdstida for vannet i karene er maksimum 100 minutter. Vannhastighet er tilsvarende like mange cm som fiskenes lengde.
Rutiner for god røkting er sjokktapping, fjerning av dødfisk, kontroll av fôring, kontroll av oksygen, rengjøring, rydding og desinfisering.
Når det gjelder transport av fisken må man ta stilling til hvilken art man skal velge, størrelse, fraktetankutforming, sulting og temperatur.

Sortering er viktig og begrenser mobbing, gir jevnere vekst og bedre kontroll med antallet i tillegg til å gi mer homogen smoltifisering. Fisken vaksineres for å begrense/hindre utbrudd av sykdom. Et nytt medikament er introdusert for å minske stress ved håndtering av fisken. Ved mistenkelig adferd kontrolleres fisken for parasittangrep.

Moderne smoltoppdrett produserer null- og ett-årssmolt. Smolten kan lysstyres – lyset manipuleres med kort dag og lang dag. Smoltifisering kan også settes i gang med salt spesialfôr (supersmolt). Kontroll av smoltifisering gjennomføres ved kloridtesting av blodprøver eller AT-phase testing av gjeller.

Ved levering bør smoltanlegget sørge for opprinnelsesattest, rapporter fra veterinærbesøk og diverse opplysninger om f.eks. vekt og sulting.

Ishavsrøye og regnbueørret avviker litt fra laksen. De kan ha større tetthet i kar/mære og har ingen tydelig smoltifisering slik som laksen.

Produksjonen av smolt skal kvalitetssikres. Alle anlegg skal ha en internkontrollprosedyre. Anleggene har også vaktsystemer i tilfelle problemer oppstår utafor vanlig arbeidstid. Ved uvanlige eller unormale hendelser skal det skrives avviksmelding.

Hva kan gå galt i landbasert oppdrett?

Svikt i vanntilførsel, uvær/flom, ising i vanninntak, ledningsbrudd, oksygensvikt i karene, røkterfeil, stormklekking, skadedyr, parasittangrep med mer.

Arbeidsmåten og metodene i anlegget kan få økonomiske konsekvenser. Eksempler er feil fôring, røff behandling av fisk, gode vaksinerutiner, nøyaktig dosering av kjemikalier og eventuelle medisiner, skånsom/profesjonell behandling av fisken.

Les mer

Sammendrag til kapittel 2b

I sjøbasert oppdrett av fisk er utgangspunktet for å starte produksjon bestemt av ulike faktorer i frå naturen sine sider, og ein skil ofte mellom biotiske forhold abiotiske forhold. Vannmiljøet, plassering i sjøen og lokaliteten sin bæreevne er med på å bestemme lokaliteten sin kvalitet.  I praksis betyr det at ein må ta målingar for å finne best mogeleg forhold, og at ein må gjere tilpasningar undervegs. Ein vel anleggstype utifrå den enkelte produksjon og lokalisering. Konsesjonsforskrifter og regelverk set rammer for produksjonen og stiller krav til utforming og logistikkløysingar.

Eit stålanlegg kan høve i lune fjordar eller for mindre anlegg. Det vanlegaste er likevel flytande plastsirkelanlegg, og ein vel å beskrive deira teknologi i kapittelet. Det er gjort forsøk med lukkede anleggstypar som også kan plasserast på land. Felles for anlegg som er plassert i sjøen, er at dei krev ei innfesting og fortøyning av sjølve notposen som vert halden oppe av ein flytekrage. Nytekforskrifta regulerer det gjennom standarder for utstyr, materiale, oppbygning og driftsrutiner knytt til anlegget.

Oppdrettaren er likevel nøkkelpersonen i all produksjon sidan han skal arbeide med anlegg, utstyr og drive vedlikehald utifrå gitte rutinar. Kjennskap til bruk av utstyr og eigenskapar til ulike materiale er grunnleggande, og i eit lagarbeid mellom kvarandre kan eit arbeidsteam på eit anlegg sette klare standardar som gjev sikker og pålitelig produksjon. Under gitte omstende som uver, driftsavbrot og andre usikre omstende kan ein sette inn ekstra tilsyn og auke kontrollen med svake punkt. Internkontroll kan skje i form av fysisk kontroll av anlegg og fisk, men også ved aktiv kontroll av måleapparat og andre tekniske installasjonar, vil sikre at anlegget si toleevne vert halden vedlike. Ein snakkar ofte om at oppdrettaren har vorte ein driftsteknikar i staden for ein passiv røktar.  

Sjølve produksjonen skjer gjennom utsett av smolt i rett tid. Særleg i den fyrste perioda etter utsett, som vert kalla smoltvinduet, har ein styrka kontroll med fisken. Det fordi at fisken er liten og har minst toleevne for stress og ytre påverknader i vannmiljøet. Ein brukar eit smoltfor i dei fyrste 6-8 vekene, og forleverandørar er viktige medspelarar for å finne rett for for produksjonen. Foringa skjer i stor  grad automatisk gjennom rør frå sentrale fortankar på ei foringsflåte. Oppdrettarane tek omsyn til storleiken og talet på fisk i merdene. Temperatur og  årstid spelar ei viss rolle og ikkje minst utstyret sin kapasitet. Det er ulike foringsstrategiar som vert brukt, men god kontroll av biomasse, erfaringar og gode driftsplanar gjev grunnlag for gode resultat. Forfaktoren vert då svært viktig, og rett for til rett til i rett mengde er den gylne regel, som gjev god økonomi for anlegget, og best fiskevelferd.

Fiskevelferd har vorte viktigare dei siste åra, og kontroll med sjukdom og fiskehelsa vert gjort regelmessig saman med veterinær. Ein fjernar dødfisk for å unngå smittepress, og gjer avlusing av lakselus ved gitte tidspunkt. Også sjølve anlegget og nota må vedlikehaldast for å auke trivsel og sikre eit godt vannmiljø. Det vert difor gjennomført notskifte etter behov og fisketettleik. Begroing kan til dømes skape dårlegare vassgjennomstrøyming og dermed dårlegare vannmiljø. Det vert og gjort notvasking regelmessig og etterkontroll nota  av dykkarar, for å hindre rømning. Sortering av fisk i merdene er vanleg for å sikre ein meir jamn storleik for levering. Fisken vert levert med spesielle brønnbåtar for slakting og foredling. Vi skil mellom tre ulike standarder i graderinga av slaktefisken, og vidareforedlinga vil variere utifrå marknadsprisar og kundar. Tollreglar er med å auke kostnadsnivået for vidareforedling som til røyking av fisk. I dag vert det meste av fisken sendt ut i marknaden som filet eller rundfisk. Vidare foredling skjer oftast i mottakarlandet.

Ein viktig endring som skjer i oppdrett av fisk på sjøen er at dei i større grad får felles rutiner for opplæring og sterkare fokus på riktig bruk av utstyr. Med det fylgjer det og krav til opplæring og dokumentasjon av kunnskap om  til dømes fiskevelferd, bruk av arbeidsbåtar og ikkje minst kjennskap til internkontrollsystem som sikrar ein stendig fokus på risikovurdering.

Les mer
Abbonér på denne nyhetsmatingen

Forlaget Vett&Viten

Tollbugata 54

3044 Drammen

Norway

(+47) 66 84 90 40

Om oss

  • Forlaget Vett & Viten AS (etablert i 1987) utgir lærebøker for videregående skole, teknisk fagskole, høyskole, universitet og til bruk i etter- og videreutdanning.

Våre produkter

  • Hvis du har spørsmål om våre produkter, eller ønsker veiledning eller råd om hvilke læremidler som passer din skole, oppfordrer vi til å ta kontakt med forlaget direkte.

Sosiale medier